Europas historie omhandler historien til verdensdelen Europa, som det moderne mennesket har bebodd i nesten 40 000 år. Området ble tidlig dominert av sivilisasjonsdannelser omkring Middelhavet, spesielt den greske og latinske. Senere har den politiske hovedtyngden blitt flyttet mellom flere stormaktsdannelser, men ingen klarte å opprettholde hegemoniet over lengre perioder. Rivalisering mellom stormaktene førte i første halvdel av 1900-tallet til to blodige verdenskriger. I nyere tid er det blitt satt i gang en omfattende prosess for å samle verdensdelens mange nasjonalstater til en økonomisk og politisk union.
For en oversikt over land og områder i Europa, se Liste over land og områder i Europa.
Forhistorisk tid 200px|thumb|La Tène-kulturens kjerneområde (oransje) og den keltiske kulturens utbredelse ca. 400 f.Kr. Homo erectus og neandertalere slo seg ned i Europa lenge før utviklingen av det moderne mennesket, Homo sapiens. De tidligste tilfeller av anatomisk moderne mennesker i Europa har blitt datert til rundt 35 000 f.Kr. Bevis for permanente bosetninger blir datert til det 7. årtusen f.Kr. i Bulgaria, Romania og Hellas. Den yngre steinalder nådde det sentrale Europa i det 6. årtusen f.Kr. og deler av Nord-Europa i 5. og 4. årtusen f.Kr. Det finnes ingen førhistorisk kultur som omfattet hele Europa.
Den første velkjente litterære sivilisasjonen i Europa var den minoiske på Kreta og litt senere den mykenske i de nærliggende greske områdene, fra begynnelsen av det andre årtusen f.Kr. Rundt år 400 f.Kr. ble La Tène-kulturen spredt over størstedelen av det europeiske innlandet, så langt som til Den iberiske halvøy, og senere Anatolia. Etruskerne befolket det sentrale Italia og Lombardia, herfra ble de nå forskjøvet av kelterne, som også blandet seg med befolkningen av Iberia og skapte den unike keltiberiske kulturen. Siden kelterne ikke hadde skriftspråk, er vår viten om kulturen heller dårlig. Romerne møtte dem, og etterlot seg en mengde informasjon om dem. Disse arkivene og de arkeologiske bevisene former vår forståelse for denne ekstremt innflytelsesrike kulturen. Kelterne viste en formidabel, om litt desorganisert, konkurranse mot Romerriket, som etter hvert koloniserte og erobret hele den søndre delen av Europa.
Antikken
200px|thumb|Aleksander den stores rike og utbredelsen av den hellenistiske kultur. Hellensk kultur
Ved slutten av bronsealderen falt de gamle greske kongedømmene sammen og en ny sivilisasjon vokste opp i tomrommet etter dem. Den hellenske sivilisasjonen ble til av en samling av bystater (hvor de viktigste var Athen og Sparta), som hadde forskjellige regjeringstyper og kulturer, som omfattet mange nyvinninger innenfor regjeringstyper, filosofi, vitenskap, politikk, sport, teater og musikk. De hellenske bystatene grunnla et stort antall kolonier på kystene til Svartehavet og Middelhavet, i Anatolia, Sicilia og Sør-Italia, men i det 4. århundret f.Kr. hadde deres interne kriger gjort dem til et lett bytte for kong Filip II av Makedonia. Hans sønn Aleksander den stores militære erobringer spredde den hellenske kulturen til Persia, Egypt og India, men åpnet også for kontakt mellom den nye kulturen og den eldre læren fra disse områdene, dette utviklet seg til en ny kultur som senere er blitt kjent som hellenismen.
Romerriket 200px|thumb|Det romerske rikets utvikling: før 133 f.Kr. (rød), 44 f.Kr. (oransje), 14 e.Kr. (gul), 117 e.Kr. (grønn)
Mye av den greske læren ble assimilert av den gryende romerske stat etter hvert som den vokste seg ut fra Italia. De tok fordel av fiendenes splittelse, den eneste utfordringen mot romersk overherredømme over Sør-Europa kom fra den fønikiske kolonien Kartago, men dennes nederlag i punerkrigene mot slutten av det 3. århundre f.Kr. markerer starten på romersk kontroll over Middelhavet. Først som et kongedømme, så som en republikk, Romerriket ble til slutt et keiserrike mot slutten av det første århundre f.Kr., under keiser Augustus og hans autoritære etterfølgere. Romerriket hadde sitt politiske midtpunkt i Middelhavet, hvor de kontrollerte alle de omliggende landene. De nordlige grensene ble definert av de store elvene Rhinen og Donau, under keiseren Trajan (andre århundre e.Kr.) nådde riket sitt største utstrekning, inkludert Storbritannia, Romania og deler av Mesopotamia. Keiserriket brakte fred, sivilisasjon og et effektivt sentralisert styresett til sine undersåtter, men i det tredje århundre e.Kr. gjorde en serie med borgerkriger at den økonomiske og sosiale styrken til riket falt fra hverandre. På 300-tallet klarte keiserne Diokletian og Konstantin å forsinke disintegrasjonen av riket ved å dele det i en vestre og en østre del. Diokletian og hans arvinger utførte blodige forfølgelser av det kristne samfunn, men Konstantin erklærte offisielt slutt på all forfølgelse av kristendommen i 313 med ediktet fra Milano. Scenen var nå satt for at keiserriket senere skulle anskaffe kristendommen som den offisielle statsreligionen (rundt år 380 under keiser Theodosius den store), som gjorde så kirken ble en mektig institusjon.
Middelalderen Tidlig middelalder
200px|thumb|Oppdelingen av Karl den stores rike Vest-Europa steg fram som en distinkt sivilisasjon etter Vestromerrikets fall på 400-tallet, etter at flere invasjoner av barbariske stammer, i hovedsak germanere, separerte området fra resten av Middelhavet, hvor Østromerriket (Det bysantinske riket) skulle overleve for enda et årtusen. På 600-tallet begynte araberne en voldsom ekspansjon som førte den islamske kulturen til de søndre kystene av Middelhavet (fra Tyrkia til Sicilia og Spania), noe som skapte en enda videre kløft mellom de forskjellige middelhavssivilisasjonene. Store mengder vitenskap og teknologisk lære ble tapt, internasjonal handel minsket kraftig, og folk fant tilbake til agrariske samfunn. I det samme århundret skapte bulgarerne den første slaviske staten i Europa, Bulgaria. Føydalismen erstattet det sentraliserte romerske styresettet, den eneste institusjonen som overlevde Romerriket var kirken, som beholdt en del av den romerske kulturarv og forble den dominerende kilden for kunnskap i det vestlige Europa frem til 1200-tallet. Biskopen i Roma, etter hvert kjent som paven, ble lederen for den vestlige kirken (østen anerkjente ham aldri som overhode).
Det hellige romerske rike av den tyske nasjon ble dannet av den frankiske kongen Karl den store i år 800, etter at han hadde underkuet det vestlige Tyskland, deler av Italia og store deler av de omkringliggende landene. Han fikk betydelig hjelp i form av en allianse med paven, som ønsket å kutte sine bånd med Det bysantinske rike. Dette samarbeidet førte til dannelsen av et nytt keiserrike i Vest-Europa og at pavens domener ble omgjort til en uavhengig stat i det sentrale Italia.
thumb|right|300px|Europa, 814.
Sent på 800-tallet og på 900-tallet ble det nordlige og vestre Europa preget av vikingene, som plyndret, handlet og erobret raskt og effektivt med sine avanserte vikingskip.
De følgende hundre år, perioden til ca. år 1000, så en videre økning av føydalismen, noe som førte til at det tysk-romerske rike ble kraftig svekket, ettersom makten ble fordelt mellom de mange smårikene keiserriket var blitt oppdelt i.
Høymiddelalder
Etter øst-vest-bruddet ble den vestlige (romersk-katolske) kristendommen tatt opp av de nylig dannede kongedømmene i sentrale Europa: Polen, Ungarn og Böhmen. Den romersk-katolske kirken utviklet seg til en sterk politisk maktspiller, noe som førte til konflikter mellom paven og keiseren.
Senmiddelalder
200px|thumb|Europa i 1430 Tidlige tegn på en gjenoppdagelse av den antikke sivilisasjon i Vest-Europa begynte å tre fram på 1000-tallet ettersom handelen begynte å ta seg opp igjen i Italia, som førte til økonomisk og kulturell vekst i de uavhengige italienske bystatene som Venezia og Firenze. Samtidig begynte nasjonalstater å utvikle seg i områder som Frankrike, England, Spania, og Portugal, selv om denne prosessen skulle ta flere hundre år. Det tysk-romerske riket fragmenterte ytterligere til en myriade av småstater som holdt kun en formell avhengighet av keiseren.
En av de største katastrofene Europa har sett var svartedauden. Det fantes flere utbrudd, men det mest alvorlige skjedde rundt midten av 1300-tallet og det blir regnet med at den tok livet av ca. en tredjedel av Europas befolkning. Siden mange jøder arbeidet som bankere (det var forbudt for kristne å ta betalt for å låne bort penger) og generelt sett var immune mot sykdommen (på grunn av deres kosherlover om hygiene), ble jødene ofte mislikt av europeere. Det ble populært å beskylde jødene for pesten, og dette førte til en økning i forfølgelsen av jødene i noen områder. Tusenvis av jøder flyktet til Polen som hadde unngått epidemien.
På starten av 1300-tallet ble Østersjøen en av Europas viktigste handelsårer. Hansaen, et handelsforbund mellom hovedsakelig tyske handelsbyer, åpnet for å inkludere store deler av Polen, Litauen og resten av området rundt det baltiske hav i den europeiske økonomi.
Det er vanlig å assosiere slutten av middelalderen med Konstantinopel og Det bysantinske rikes fall til osmanske tyrkere i 1453. Tyrkerne gjorde Konstantinopel til hovedstad i deres osmanske rike og døpte om byen til Istanbul. Det osmanske riket omfattet også Egypt, Syria og mesteparten av Balkan, og varte helt frem til første verdenskrig.
Renessanse og reformasjon
På 1400-tallet, ved middelalderens slutt, hadde nye mektige nasjoner utviklet seg, bygget av de såkalte nye monarker som hadde sentralisert makt i Frankrike, England og Spania. I motsetning hadde kirken tapt mye av sin makt på grunn av korrupsjon, interne konflikter og utbredelsen av kultur som førte til kunstneriske, filosofiske, vitenskapelige og tekniske nyvinninger i tiden som er kjent som renessansen (gjenfødelsen av sivilisasjonen).
De nye statene var ofte i politiske kriser og krig. Spesielt etter at Martin Luther startet reformasjonen i 1517, herjet en rekke politiske og religiøse kriger kontinentet. Splittelsen av den dominerende vestlige kirken skulle få store politiske, sosiale og kulturelle implikasjoner for Europa. Striden mellom katolikker og protestanter ble spesielt følt i England, hvor kong Henrik VIII brøt med paven og erklærte seg selv for kirkens overhode (slik ble den engelske kirke til), og i Tyskland hvor reformasjonen forente de forskjellige protestantiske småfyrstene mot de katolske Habsburg-keiserne.
I motsetning til Vest-Europa løste landene i Sentral-Europa, Det polsk-litauiske samvelde og Ungarn, den religiøse krisen ved å innføre religiøs toleranse. Sentral-Europa var allerede splittet mellom østlig og vestlig kristendom, splittelsen ble nå utvidet til å være mellom katolikker, protestanter, gresk-ortodokse og jøder.
Moderne historie
Koloniseringstiden
De utallige krigene stoppet ikke de nye statene fra å utforske og erobre store deler av verden, spesielt i Asia (Sibir) og det nylig oppdagede Amerika. På 1400-tallet førte Portugal an med sine geografiske utforskinger, fulgt av Spania tidlig på 1500-tallet. De var de første som opprettet kolonier i Sør-Amerika og handelsstasjoner langs Afrika og Asias kyster, men de ble raskt fulgt av Frankrike, England og Nederland.
Imperialistiske utvidelser av økonomiske og politiske kontrollområder fortsatte de neste århundrene (med noen tilbakeslag, som den amerikanske revolusjon og frigjøringskrigene i Sør-Amerika). Spania holdt kontroll over den største delen av Sør-Amerika, Karibia og Filippinene. England tok hele Australia og New Zealand, mesteparten av India og store deler av Afrika og Nord-Amerika. Frankrike tok deler av Canada og India (som de tapte til England i 1763), Indokina og store deler av Afrika. Nederland vant Øst-India (nå Indonesia) og øyer i Karibia. Portugal skaffet seg kontroll over Brasil og mange områder i Afrika og Asia. Senere kom makter som Tyskland, Belgia, Italia og Russland til å anskaffe Europa enda flere kolonier.