Det britiske imperiet 125px|Det britiske imperiets Flagg 50px|Det britiske imperiets riksvåpen Flagg Riksvåpen Nasjonalt motto: Dieu et mon droit (Fransk: Gud og min rett) Nasjonalsang: God Save the King/Queen 1492– 250px|Det britiske imperiets vekst Offisielt språk EngelskReligionKristendom Styreform Konstitusjonelt monarki Monarker -1685-1689 -1689-1694 -1689-1702 -1702-1714 -1714-1727 -1727-1760 -1760-1820 -1820-1830 -1830-1837 -1837-1901 -1901-1910 -1910-1917 -1917-1936 -1936-1952 -1952-2022 -2022- Jakob II av EnglandMaria II av EnglandVilhelm III av EnglandAnneGeorg IGeorg IIGeorg IIIGeorg IV av StorbritanniaVilhelm IV av StorbritanniaVictoria av StorbritanniaEdvard VII av StorbritanniaGeorg V av StorbritanniaEdward VIII av StorbritanniaGeorg VI av StorbritanniaElisabeth IICharles III Areal 1/3 av jordas overflate på det mesteBefolkning 500 millioner mennesker på det meste Valuta Pund sterling 300px|thumb|Det britiske imperiet anno 1897 er angitt i rødt på kartet. Rød var den tradisjonelle fargen som ble benyttet for å vise imperiet på kart.
Det britiske imperiet var det største imperiet i verdenshistorien og verdens mektigste stormakt på 1700- og 1800-tallet. Imperiet var et produkt av europeisk kolonialisme som startet med spanske og portugisiske ekspedisjoner mot blant annet India og Amerika på slutten av det 15. århundre. I 1921 omfattet imperiet om lag 458 millioner mennesker, noe som utgjorde omtrent en fjerdedel av verdens befolkning. Imperiet dekket nesten 37 millioner kvadratkilometer, rundt 35 prosent av verdens totale landområde. Dog var den britiske kontrollen begrenset til kystområder og koloniale maktsentre. Den britiske kultur og politikk, samt britenes språk ble spredd over store deler av verden som et resultat av imperiets utbredelse, og var en viktig faktor i hvorvidt engelsk ble et verdensspråk.
Det meste av imperiet ble oppløst i kjølvannet av den andre verdenskrig, og nesten alle territoriene som tidligere var britiske kolonier ble selvstendige. Mange av disse nye nasjonene meldte seg inn i Samveldet av nasjoner, (the Commonwealth) som var en organisasjon for stater som tidligere var en del av imperiet.
I imperiets storhetstid ble det sagt: «Solen går aldri ned over det britiske imperium», fordi den enorme geografiske spredningen av kolonier forsikret om at solen alltid skinte på en del av imperiet.
Etymologi Begrepet Det britiske imperiet var ofte i bruk etter 1685, som for eksempel i tittelen til John Oldmixons historieverk British Empire in America, Containing the History of the Discovery, Settlement, Progress and Present State of All the British Colonies, on the Continent and Islands of America (London, 1708).
Bakgrunn: Det engelske imperiet Det oversjøiske imperiets vekst Grunnlaget for Storbritannias oversjøiske imperie var den maritime pionerpolitikken til kong Henrik VII, som regjerte fra 1485 til 1509. Han bygde videre på de kommersielle kontaktene innenfor ullhandelen som vokste frem blant annet under den forrige regenten, kong Rikard III. Henrik VII etablerte det moderne engelske handelsflåtesystemet, som støttet opp under engelsk skipsbygging og sjøfart. Handelsflåten la også grunnlaget for merkantile institusjoner som senere skulle spille en betydningsfull rolle, slik som Massachusetts Bay Company og British East India Company. Kong Henriks finansielle reformer skapte en solidere statlig økonomi, som hjalp til å finansiere utviklingen av handelsflåten. Under Kong Henrik ble også byggingen av den første engelske tørrdokk i Portsmouth samt forbedringer på Englands lille marine gjennomført. I 1496 og 1497 støttet kong Henrik reisene til italieneren Giovanni Caboto, engelsk: John Cabot. Reiser som resulterte i etableringen av den første oversjøiske engelske koloni, en fiskeribosetning på Newfoundland som Cabot på Henriks vegne gjorde krav på.
Henrik VIII og veksten av den britiske marinen Kong Henrik VIII grunnla på sett og vis den engelske moderne marine, selv om planene for å gjøre det ble lagt i hans fars regjeringstid. Marinen ble gradvis utvidet for å beskytte den engelske handelen og åpne nye ruter. Antallet krigsskip ble tredoblet og det første store fartøyet med tunge kanoner med lang rekkevidde ble konstruert. Henrik VIII initierte også marinens formelle, sentraliserte administrasjon, bygde nye havner og opprettet nettverket av varder og fyrlykter som forenklet kystnavigasjonen for engelske og andre handelsflåter.
Irland Koloniseringspolitikken for Irland ble etablert rundt 1550. Det resulterte i opprettelsen av såkalte plantations særlig i nordøstlige områder. Ulster (omtrent dagens Nord-Irland) ble britisk koloni i 1610 etter en niårig krig (1595–1603). Ulster utgjorde deretter en "mal" for den videre utvidelsen av imperiet. Flere av dem som var involvert i etableringen av kolonien var også involvert i den tidlige koloniseringen av Nordamerika, som for eksempel Humphrey Gilbert, Walter Raleigh, Francis Drake og Ralph Lane.
Elisabethperioden 300px|thumb|«Den spanske armadas tap» malt i 1796 av Philippe-Jacques de Loutherbourg. I Tudor-dronningen Elizabeth Is regjeringstid seilte Francis Drake jorden rundt, i årene fra 1577 til 1580. Han var den andre som seilte jorden rundt etter Ferdinand Magellans ekspedisjon.
I 1579 gikk Drake i land i det nordlige California, som han gjorde krav på for den engelske tronen. Han kalte stedet for Nova Albion (Nye Albion, Albion var en gammel betegnelse på England eller Storbritannia). I senere kart er Nova Albion markert nord for Nye Spania. Etter Drakes jordomseiling økte Englands interesse for områder utenfor Europa. John Dee var en eksponent for dette, og han lanserte uttrykket «Det britiske imperiet». Han var ekspert i navigasjon og ble oppsøkt av mange av Englands tidlige oppdagelsesreisende både før og etter deres ekspedisjoner. Han var fra Wales, og hans bruk av begrepet «britisk» passet godt med det walisiske opphavet til Elizabeths Tudorslekt. Hans idé om imperium kommer imidlertid fra Dantes bok Monarchia.
Humphrey Gilbert fulgte opp Cabots opprinnelige krav da han seilte til Newfoundland i 1583 og erklærte det som en engelsk koloni den 5. august i St. John. Walter Raleigh etablerte den første kolonien i Virginia i 1587 på Roanoke-øya. Gilberts bosetning på Newfoundland og Roanokekolonien varte imidlertid kun en kort periode og ble forlatt på grunn av matmangel, sykdom, dårlig ledelse og alvorlige sammenstøt med de lokale stammene.
I perioden under Elisabeth ble Henrik VIIIs marine utvidet, og det ble satset på britiske atlanterhavsekspedisjoner. Handelen, spesielt med Nederland og Hansaforbundet, ble styrket. I 1588 ble Den spanske armada beseiret av den britiske marine i Den engelske kanal. Denne seieren over datidens fremste sjømakt satt den britiske marinen på kartet for alvor og Spanias posisjon i atlanterhavsområdet ble gradvis svekket.
Stuart-perioden I 1604 forhandlet Kong James I av England fram Londonavtalen som avsluttet krigen med Spania. Den første permanente engelske bosettingen ble etablert i 1607 i Jamestown i Virginia. Samtidig ble styret av Storbritannia gradvis samordnet. I 1707 kom unionsloven som slo sammen det engelske parlamentet og det skotske parlamentet i Westminster til å bli det britiske parlamentet.
Skotsk styre Før Skottlands union med England var det flere forsøk på å etablere et skotsk oversjøisk imperium med bosettinger i Nord- og Sør-Amerika. Den mest kjente av disse var den katastrofale Dariénplanen som forsøkte å etablere en bosettingskoloni og handelssted i Panama for å fremme handelen mellom Skottland og Det fjerne østen.
Etter unionen med England skaffet mange skotter seg posisjoner som adminstratorer, leger, advokater og lærere, spesielt i Canada, Jamaica, India, Australia og New Zealand. Utviklingen i Skottland i «den skotske opplysningstiden» førte til fremgang for imperiet. Skottene bosatte seg over hele riket og etablerte sine egne bosettinger, eksempelvis som Dunedin på New Zealand.
Kolonisering av Nord-Amerika og Australasia
Jamestownkolonistene som var ledet av kaptein John Smith overlevde de harde prøvelsene den første vinteren i 1607, og la grunnlaget for Englands første permanente, oversjøiske bosetting. Kolonialriket begynte derfor å ta form tidlig på 1600-tallet med engelsk bosetting av de østlige koloniene i Nord-Amerika. De sørlige delene av disse ble senere til USAs første stater. Dessuten foregikk det en kolonisering av noen av de karibiske øyene, som Jamaica og Barbados.
Disse sukkerproduserende koloniene i Karibia, hvor slaveri ble basis for økonomien, var i begynnelsen Englands økonomisk viktigste kolonier. De amerikanske koloniene hvor det ble produsert tobakk, bomull og ris i sør og maritimt materiell og pels i nord hadde ikke så stor økonomisk betydning. De hadde derimot store områder med godt landbruksland der mange engelske immigranter slo seg ned.
Englands amerikanske imperium ekspanderte gradvis ved hjelp av kriger og kolonisering. England fikk kontroll over New Amsterdam (senere New York) etter den andre engelsk-hollandske krig (1663–1667). Den voksende amerikanske kolonien trengte mer jordbruksareal og ekspanderte hele tiden vestover.
I løpet av syvårskrigen slo britene franskmennene ved Abrahamslettene og tok hele Ny-Frankrike i 1760. Dette ga britene kontroll over hele det østlige Nord-Amerika.
Koloniseringen av Australia startet som fengselskoloni fra 1788. New Zealand kom under den britiske kronen fra 1840 og sammen gjorde dette store områder tilgjengelige for britisk innvandring. Grunnlaget for Storbritannias krav på hele det australske kontinentet ble lagt da Matthew Flinders seilte rundt det i 1803 og med det beviste at koloniene New Holland og New South Wales var del av samme landmasse. Koloniene i Australia ble senere selvstyrte og ble lukrative eksportører av ull og gull.
Frihandel og «uformelt imperium» Det gamle britiske kolonisystemet begynte å forfalle på 1700-tallet. I den lange perioden med whigenes dominans i britisk politisk liv (1714–62) ble imperiet mindre viktig. Storbritannias forsøk på å styrke sitt monopol på handel med koloniene i Nord-Amerika førte til den amerikanske uavhengighetskrigen (1775–83), og resulterte i at de mistet sine mest folkerike kolonier.
Denne perioden blir også omtalt som slutten på det «første britiske imperium» for å markere skiftet fra britisk ekspansjon på det amerikanske kontinentet på 1600- og 1700-tallet til det «andre britiske imperium» i Asia og senere Afrika på 1700- og 1800-tallet. Tapet av de tretten koloniene i Amerika viste at koloniene ikke nødvendigvis var så fordelaktige økonomisk sett, siden Storbritannia fortsatt kunne profittere på handel med dem uten å betale for forsvar og administrasjon.
Merkantilismen, den økonomiske doktrinen om konkurranse mellom nasjoner for å samle så mye rikdom som mulig og som karakteriserte første periode av kolonitiden, ble nå erstattet av laissez-faire, den økonomiske liberalismen til Adam Smith og hans etterfølgere, som Richard Cobden.
Britene lærte av tapet av kontroll i Nord-Amerika at det kan være noe å tjene på handel selv om man ikke styrer en koloni. Dette førte til at det i 1840- og 1850-årene ble opprettet selvstyrende kolonier med hvit bosetting i Canada og Australasia, som ble sett på som utposter for hjemlandet. Irland ble behandlet annerledes på grunn av sin geografiske nærhet, med innlemmelse i Det forente kongerike Storbritannia og Irland i 1801. Dette skjedde i stor grad som en konsekvens av det irske opprøret mot britisk styre i 1798.
I 1807 gjorde Storbritannia slavehandel ulovlig, og forsøkte å påtvinge prinsippet på andre nasjoner. På midten av 1800-tallet hadde Storbritannia i all hovedsak utryddet verdens slavehandel. Slaveri i seg selv ble avskaffet i de britiske koloniene i 1824, men fenomenet med kontraktstjeneste og reelt slaveri fortsatte helt til 1920.