Jonessundet er et sund Engelske sound betyr foruten «lyd», men i annen sammenheng «en smal kanal med vann», etablert rundt 1300, etymologisk fra norrønt sund, jf. «sound(n.2)», Online Etymology Dictionary, i betydningen «trangt, smalt farvann (som man kan svømme over)», jf. «sund», NAOB i Nunavut i Canada, beliggende mellom Devonøya og den sørlige delen av Ellesmereøya. Den er over 200 km lang og mellom 40 og 80 km bred.

I den nordvestre enden er Jonessundet koblet til Norwegian Bay via en rekke kanaler; i den vestre enden åpner det seg via Glacierstredet ut i Baffinbukta. Inuittbosetningen Grisefjorden (engelsk: Grise Fiord) ble etablert på sørkysten av Ellesmereøya i 1953, delvis for å hevde kanadisk suverenitet i det høye Arktis.

Den første kjente europeer som oppdaget sundet, var den engelske oppdageren William Baffin i 1616, som navnga den etter en av sine støttespillere (antagelig Alderman Jones), i søken etter Nordvestpassasjen.«William Baffin», Canadian Encyclopedia Den neste europeeren som passerte den var John Ross i 1818.«ROSS, Sir JOHN», Dictionary of Canadian Biography

Historie thumb|left|Jonessundet, Nunavut, Canada Langs bredden av Jonessundet er det avdekket det mange levninger etter forhistoriske bosetninger fra både perioden før- og dorsetkulturen, spesielt teltringer. Hanna, Donald T. (1981): Architectural Variability in Paleoeskimo Tent Rings From Jones Sound. Dissertation, Simon Fraser University, Calgary.Det fantes imidlertid ingen inuittiske bosetninger her da de første europeerne ankom.

Mens de lette etter en nordvestlig sjørute til Kina og India, oppdaget Robert Bylot og William Baffin inngangen til Jonessundet 10. juli 1616, som de oppkalte etter Alderman Jones, en av klientene deres. Rundall, Thomas (1848): Narratives of voyages towards the north-west, in search of a passage to cathay and india, 1496 to 1631. The Hakluyt Society, s. 142. Baffin, i likhet med John Ross 200 år senere, anså Jonessundet for å være en bukt.

Kapteinen på hvalfangstskipet «Prince of Wales» hevdet å ha seilt 150 miles (242 km) inn i sundet i 1848.«Arctic Blue Books - British Parliamentary Papers Abstract, 1852c», University of Manitoba Mens de lette etter den tapte Franklin-ekspedisjonen, fant William Penny og Horatio Austin inngangen til sundet blokkert av is i 1850 og 1851.«John Marshall and the Franklin Expedition», Past & Present Company Edward Inglefield møtte gunstigere isforhold i 1852. Han seilte fra Baffinbukta inn i Jonessundet og utforsket nordkysten av Devonøya så langt som Cape Sparbo (84° 10′ vestlig lengdegrad).Mills, William James (2003): Exploring Polar Frontiers – A Historical Encyclopedia, ISBN: ‎ 978-1576074220; s. 334

thumb|left|Craig Harbour i 1926. Den andre norske polarekspedisjonen, med skipet «Fram», ledet av Otto Sverdrup fra 1898 til 1902,«Polarskipet Fram», Frammuseum.no utforsket den kanadiske øygruppen vest for Ellesmereøya. Ekspedisjonen overvintret tre ganger i Jonessundet, først i Harbour Fiord i 1899/1900 og deretter to ganger i Goose Fiord. Omfattende turer med hundespann førte til kartleggingen av vestkysten av Ellesmereøya og oppdagelsen av Sverdrupøyene. Ekspedisjonsmedlemmene Gunnar Isachsen og Edvard Bay kartla tidligere ukjente deler av Jonessundet.

I 1922 etablerte Royal Canadian Mounted Police, Canadas ridende politi, utposten Craig Harbour på sørkysten av Ellesmereøya. «Craig Harbour», Geographical Names Data Base. Natural Resources Canada. I 1956 ble den flyttet til Grise Fiord, hvor en inuittisk bosetning allerede var etablert i 1953. Grise Fiord er den dag i dag den eneste permanent bebodde bosetningen på Jones Sound. I 2016 utgjorde bosetningen 129 mennesker der.«Census Profile, 2016 Census», Goverment of Canada

Fotnoter

Referanser

Eksterne lenker Norge omkranses av kystsletter og deltaer (PDF), Norsk Geologisk Forening, omtaler kartleggingen av Jonessudet side 385

Kategori:Sund i Canada