miniatyr|Adolf Eichmanns liste sammenstilt til konferansen, inntatt som s. 6 i Wannsee-protokollen. Holocaust i Litauen og holocaust i Latvia var langt på vei fullført da konferansen ble avholdt. Listen omfattet også land som ikke var okkupert, og land som var alliert med Tyskland, blant annet Republikken Slovakia. Wannsee-konferansen var et møte mellom ledende tyske tjenestemenn 20. januar 1942 i Berlin der samordning av jødeforfølgelsene i det tyskdominerte Europa ble drøftet. Holocaust, i form av drap på flere hundre tusen sivile, begynte sommeren 1941 i forbindelse med invasjonen av Sovjetunionen og hensikten med møtet var å sikre samarbeid mellom tyske institusjoner i arbeidet med utrydding av jødene.
Møtet ble innkalt og ledet av Reinhard Heydrich, leder for Reichssicherheitshauptamt (RSHA) som var det viktigste sentrale organet ved planlegging og gjennomføring av holocaust. De forskjellige grenene av Schutzstaffel (SS), sentrale sivile departementer (innenriks, justis og utenriks), NSDAP (nazistpartiet), rikskanselliet og den sivile administrasjonen for de okkuperte områdene samt personer med erfaringer fra deportasjon og massedrap var representert. Ingen av de øverste lederne innenfor naziregimet var til stede. De fleste deltakerne var universitetsutdannet og halvparten var jurister.
Møtet varte antakelig under 2 timer og dreide seg deportasjoner av jøder østover og håndtering av mischlinger (personer av delvis jødisk opphav). Fire av ialt 15 sider av referatet handler om mischlinger. Drøftingene på møtet gjaldt mest tekniske spørsmål (blant annet transportordning) og formelle problemer (for eksempel om personer i blandingsekteskap skulle deporteres). Til møtet hadde Adolf Eichmann laget en oversikt som anslo at det var 11 millioner jøder i Europa. Eichmann fortalte senere at det ikke var tvil om at møtet handlet om massedrap. Under møtet fremkom ingen motforestillinger mot den overordnete ambisjonen om å fjerne jødene.
Heydrich hadde tre viktige mål med møtet: (1) Godkjenning av og tilslutning til at deportasjoner østover var en del av løsningen på jødespørsmålet. (2) Bekreftelse på at SS skulle styre jødepolitikken. (3) Avklaring av hvilke personer som kunne deporteres fra selve Tyskland. De to første målene ble nådd og representantene for områdene i øst kom med nye radikale forslag for eksempel at jøder som ble påtruffet kunne henrettes på stedet. Heydrich og Hans Franks utsending ble i stor grad enige om at antallet jøder i Generalguvernementet skulle reduseres ved massedrap før nye kunne deporteres dit. Heydrich løste ikke problemet med Mischlinge og blandingsekteskap, og både justisdepartementet og propagandadepartementet fryktet konsekvensene av tvungne skilsmisser. I oktober 1942 ble justisminister Otto Georg Thierack enig med Himmler om inntil videre ikke å deportere Mischlinge.
Wannsee-konferansen var en viktig hendelse under det pågående massemordet på jødene spesielt på grunn av Adolf Eichmanns referat som er et uvurderlig historisk dokument. Møtereferatet er ikke en fullstendig gjengivelse av drøftingene, men en sterkt redigert fremstilling som dels har preg av retningslinjer godkjent av Heydrich. Det er ellers bevart lite skriftlig fra den sentrale planleggingen av holocaust og det er usikkert når den overordnete beslutningen ble tatt; ingen andre dokumenter beskriver en fullstendig plan for å utslette jødene. Møtet ble trolig utsatt fra den 9. desember 1941 på grunn av det japanske angrepet på Pearl Harbor.
Møtet ble avholdt i Villa Marlier ved innsjøen Großer Wannsee i dagens Wannsee i bydelen Steglitz-Zehlendorf. Villaen hvor konferansen ble holdt kalles i dag Haus der Wannsee-Konferenz (Wannseekonferansens hus) og inneholder museum, undervisningsrom og mediatek.
Møtereferatet ble avdekket i forbindelse med rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. Ni av femten deltakere fikk lite eller ingen straff. Josef Bühler ble dømt og henrettet blant annet med referatet som bevisgrunnlag. Adolf Eichmann, som var en underordnet person på møtet, ble dømt og henrettet i Israel i 1962. Heydrich ble drept i attentat våren 1942, fire omkom eller begikk selvmord i krigens sluttfase og Karl Eberhard Schöngarth ble dømt og henrettet for drap på en amerikansk krigsfange.
Bakgrunn
Det var omkring 10 millioner jøder i Europa i mellomkrigstiden, over halvparten av disse i Polen og Sovjetunionen. Okkupasjonen av Polen i 1939 og erobringen av vestlige deler av Sovjetunionen (inkludert de baltiske landene) fra 1941 innebar at flere millioner jødiske innbyggere befant seg på tyskkontrollert område. Tyskland og Sovjetunionen delte Polen og Baltikum mellom seg i henhold til Molotov-Ribbentrop-pakten av 1939. Vest for delelinjen ble jødene for en stor del holdt i ghettoer etter okkupasjonen fra september 1939.Rozett & Spector (2013) s. 5-6
I mai 1939 viste folketelling at det var mischlinge i det tyske riket. I 1942 var antallet langt større når de okkuperte og annekterte områdene ble regnet med.
Utvandrings- og bosettingsplaner
På 1930-tallet ønsket nazistene å presse flest mulig jøder til å utvandre. I august 1938 ble Zentralstelle für jüdische Auswanderung (sentralkontoret for jødisk utvandring) etablert i Østerrike under daglig ledelse av Adolf Eichmann.Safrian, H. (2000). Expediting Expropriation and Expulsion: The Impact of the “Vienna Model” on Anti-Jewish Policies in Nazi Germany, 1938. Holocaust and Genocide Studies, 14(3), 390-414.Niewyk, D. L., & Nicosia, F. R. (2003). The Columbia guide to the Holocaust. Columbia University Press. Etter Eichmanns arbeid med å presse jødiske østerrikere til å utvandre, opprettet Heydrich en tilsvarende ordning i selve Tyskland (Altreich) fra januar 1939. Formelt hadde jødiske borgere av Tyskland anledning til å utvandre også etter krigsutbruddet og formelt til oktober 1941.Rozett & Spector (2013) s. 58-59 I Riksprotektoratet Böhmen-Mähren videreførte Eichmann arbeidet med å presse jødene til å utvandre fra det okkuperte området fra juli 1939. Under Wannsee-konferansen ble det rapportert at i alt jøder var «overtalt» til å utvandre fra riket og fra okkuperte områder: fra selve Tyskland (Altreich), fra Østerrike og fra Böhmen og Mähren. Utvandringen ble finansiert av velstående jøder som også dekket reisekostnader for ubemidlede.
Høsten 1939 utarbeidet Eichmann og Franz Walter Stahlecker Niskoplanen som la opp til å fordrive jøder fra øvre Schlesien til Lublin-området i Generalguvernementet, helt øst i tyskkontrollert område ved grensen til delelinjen mot Sovjetunionen. Planen ble oppgitt etter noen måneder på grunn av angivelige tekniske problemer eller på grunn av motstand fra Hans Frank. Noen tusen hadde da blitt deportert til det tiltenkte «reservatet» ved Lublin. Bełżec utryddelsesleir ble senere anlagt i dette området.Milton, S. (1990). The context of the Holocaust. German Studies Review, 13(2), 269-283.Rozett & Spector (2013) s. 47Mazower, M. (2009). Hitler's empire: how the Nazis ruled Europe. Penguin. Eichmann hadde allerede lagt plan for deportasjon av flere hundre tusen jøder fra Bøhmen, Mähren, Wien og selve Tyskland da Himmler stanset planen.Browning, C. R. (2000). Nazi policy, Jewish workers, German killers. Cambridge University Press.Browning, C. R. (1995). The path to genocide: Essays on launching the final solution. Cambridge University Press. Odilo Globocnik, SS-sjef i Lublin, skal i 1939 ha vært innforstått med at en stor andel av jødene i reservatet ville sulte ihjel.Longerich, P. (2001). Policy of Destruction: Nazi Anti-Jewish Policy and the Genesis of the Final Solution (Vol. 22). United States Holocaust Memorial Museum, Center for Advanced Holocaust Studies.
Ifølge Molotov-Ribbentropp-pakten skulle rundt etnisk tyske (Volksdeutsche) forflyttes fra Øst-Europa og bosettes vest for delelinjen. Ifølge Götz Aly skapte de titusenvis tilflyttede til tyskokkuperte områder en kjedereaksjoner ved at jøder og etnisk polske ble fordrevet østover til områder der det manglet mat og husly: Sult, epidemier og husmangel blant de fordrevne utløste planer for mer drastiske tiltak. De sivile tyske administratorene ønsket ikke at fordrevne jøder skulle ha varig tilhold i deres ansvarsområder.
Eichmann tok initiativ overfor Himmler om å iverksette Madagaskarplanen som flere ledende nazister snakket om. Himmler ga klarsignal til innledende undersøkelser og planlegging som Eichmann og Dieter Wisliceny gjennomførte. I august 1940 sendte Eichmann medarbeidere til alle okkuperte områder for å sammenstille statistikk over den jødiske befolkningen. Etter møter med det franske kolonidepartementet skisserte planen at 4 millioner jøder kunne bosettes på Madagaskar. Madagaskarplanen var vanskelig å gjennomføre så lenge Storbritannia fortsatte krigen mot Tyskland. Etter invasjonen av Sovjetunionen den 22. juni 1941 ble iverksetting av planen utsatt på ubestemt tid.
Da de forskjellige bosettings- og utvandringsprosjektene ble lite eller ikke noe av, medvirket det til at ideen om å drepe alle jødene ble befestet i ulike deler av naziregimet i løpet av 1941. Da Madagaskarplanen ikke ble noe av fikk Hans Frank lovnad fra Hitler om at jødene skulle fjernes fra Generalguvernementet i nær fremtid.
Holocaust Holocaust begynte med invasjonen av Sovjetunionen juni 1941 og begynte øst for delelinjen av 1939. Utryddelsen skjedde hovedsakelig i form av masseskytinger bak østfronten i regi særlig av Einsatzgruppen, blant annet ved holocaust i Litauen, holocaust i Latvia, Bukovina og Bessarabia. Innen utgangen av 1941 var mellom og jøder drept og hele regioner ble erklært som «jødefrie». Den antijødiske propagandaen ble trappet opp, «løsning på jødespørsmålet» ble diskutert åpent i tyske aviser og de første jødene ble deportert fra selve Tyskland i oktober 1941.
Sommeren 1941, etter at Einsatzgruppene hadde innledet massedrapene bak østfronten, fastsatte det tyske østministeriet retningslinjer for håndtering jødespørsmålet. Ministeriet så for seg at etter krigen ville jødespørsmålet bli behandlet samlet og likt for hele Europa og påpekte at erfaringene fra de erobrede områdene (det vil si massedrap) peker på en løsning for hele problemet. De erobrede områdene av Sovjetunionen og Generalguvernementet hadde den største delen av jøder i Europa.
Tilintetgjørelsesleirer ble etablert i den okkuperte delen av Polen fra sent i 1941.Rozett & Spector (2013) s. 48, 62 Kulmhof (polsk: Chełmno) var i drift fra den 8. desember 1941 for å drepe jødene i Łódź og Wartheland, og der ble gassvogner tatt i bruk i stor skala.Reed-Purvis, J. (2003). From" Mercy Death" to Genocide'. History Review, 45, 5-8.Bruland (2008) s. 16 Kulmhof var det første faste drapsanlegget. Bełżec ble den andre rene utryddelsesleiren under holocaust etter at den i november 1941 ble omgjort til utryddelsesleir.Mazower, M. (2009). Hitler's empire: how the Nazis ruled Europe. Penguin. Firmaet J. A. Topf & Söhne fikk i oktober 1941 i oppdrag å utvide krematoriekapasiteten i Auschwitz som på det tidspunktet ikke var en utryddelsesleir.
Ordre om igangsetting av holocaust
thumb|Brev fra Hermann Göring til Reinhard Heydrich datert juli 1941, der Göring ønsker en hovedplan for Endlösung der Judenfrage («den endelige løsningen på jødespørsmålet») og lover full støtte til tiltakene.https://www.ushmm.org/wlc/en/article.php?ModuleId=10007112 Brevet var trolig utformet av Adolf Eichmanns avdeling og lagt frem for Göring til godkjenning. Ordlyden er vag og nevner «utvandring» og «evakuering» på den «gunstigste måten under de rådende omstendigheter».