Fotografi er framstilling av bilder ved hjelp av lys, optikk og lysfølsomme materialer eller elektroniske bildesensorer. Bildene kan være monokrome (svart-hvitt) eller i farger.
Et fotografisk bilde dannes ved å eksponere en lysfølsom overflate, for eksempel fotografisk film eller en elektronisk bildebrikke, for lysstråler gjennom et optisk system. Det optiske systemet kan være et enkelt hullkamera, en linse eller et objektiv bestående av flere linseelementer som samler og fokuserer lysstrålene. thumb|right|250px|Nicéphore Niépces tidligst overlevende fotografi, omkring 1827. Dette bildet ble fotografert med åtte timers eksponeringstid, noe som førte til at sollys var synlig på begge sider av bygningene.
miniatyr|Skiløperen (1907). Trefargefotografi, originalen befinner seg på Levanger Museum. miniatyr|Det første fotografiet som ble laget ved hjelp av tre farger. Bildet er tatt i 1861 og viser en tartan-mønstret sløyfe. Fotografi har lenge vært brukt til å dokumentere historiske hendelser, samfunnsutvikling og hverdagsliv. Mediet har også fått stor betydning innen kunst, vitenskap, journalistikk, reklame og privat kommunikasjon.
Etymologi Ordet fotografi kommer fra gresk og består av ordene φῶς (phos), som betyr lys, og γραφή (graphê), som betyr tegning. Ordet fotografi betyr bokstavelig talt «å tegne med lys».
Fotografiets historie Fotografiet er resultatet av en rekke tekniske og vitenskapelige oppdagelser gjennom flere århundrer. Allerede på 1000-tallet beskrev Abu-Ali al-Hasan ibn al-Haitham (Alhazen) (965–1040) prinsippene bak camera obscura (hullkameraet).Nicholas J. Wade, Stanley Finger (2001), "The eye as an optical instrument: from camera obscura to Helmholtz's perspective", Perception 30 (10), s. 1157–1177. Senere ble ulike lysfølsomme sølvforbindelser kjent gjennom arbeidet til blant andre Albertus Magnus (1139–1238) og Georges Fabricius (1516–1571). I 1568 beskrev Daniele Barbaro bruk av diafragma i optiske systemer,Beskrivelse av førsteutgave av La pratica della perspettiva for auksjon hos Christies i 2013. og i 1694 dokumenterte Wilhelm Homberg hvordan lys påvirker enkelte kjemiske forbindelser.
Fotografiet som praktisk anvendbar prosess ble utviklet i løpet av 1820-årene gjennom eksperimenter med lysfølsomme kjemikalier. Det eldste bevarte fotografiet, View from the Window at Le Gras, ble fremstilt i 1826 av Joseph Nicéphore Niépce. Bildet hadde en eksponeringstid på åtte timer, noe som gjorde metoden lite praktisk. Niépce innledet senere et samarbeid med Louis Daguerre. Arbeidet bygde blant annet på oppdagelsen til Johann Heinrich Schultz i 1724, at en sølv- og krittmikstur mørkner når den blir eksponert for lys. Etter Niépces død i 1833 videreutviklet Daguerre prosessen og presenterte i 1839 daguerreotypiet, den første fotografiske metoden som fikk utbredt praktisk anvendelse.
Den brasilianske oppfinneren Hercules Florence utviklet i 1832 en fotografisk prosess som han kalte «photographie». Metoden ble utviklet omtrent samtidig med de tidlige fotografiske eksperimentene i Europa. Samtidig arbeidet den britiske forskeren William Fox Talbot med egne fotografiske metoder basert på lysfølsomme sølvforbindelser. Etter offentliggjøringen av daguerreotypiet videreutviklet Talbot sin prosess, og i 1841 presenterte han kalotypien, en negativ-positiv-metode som gjorde det mulig å fremstille flere kopier av samme bilde. John Herschel bidro også til fotografiets tidlige utvikling. Han beskrev cyanotypiprosessen i 1842, en teknikk som senere ble brukt til fremstilling av blåkopier, og innførte begrepene «fotografi», «negativ» og «positiv», som fortsatt brukes.
Fargefotografi
Helt siden fotografiets tidlige år ble det eksperimentert med ulike metoder for fargefotografering. Prinsippet bak trefargefoto, basert på additiv fargeblanding gjennom røde, grønne og blå filtre, ble beskrevet teoretisk av James Clerk Maxwell i 1855 og demonstrert i praksis av Thomas Sutton i London i 1861.Nils Torske. " ..og det ble farger.." - en ukjent forskers innsats for fargefotografiets utvikling, Harald Renbjør, Levanger. Utgitt av Levanger Museum, 2003. ISBN 82-90842-05-8
Ved trefargefotografering tas tre separate eksponeringer av motivet gjennom røde, grønne og blå filtre. Etter fremkalling kan bildene kombineres slik at et fargebilde oppstår. Metoden var teknisk krevende og fikk aldri noen utbredt praktisk anvendelse. Den norske fotografen Harald Renbjør (1889–1956) var blant pionerene innen fargefotografering i Norge og arbeidet med trefargefoto og andre fargefotografiske teknikker gjennom store deler av sitt liv.fotohistorie hos levangermuseum.com
I 1907 introduserte brødrene Lumière Autochrome, den første kommersielt vellykkede prosessen for fargefotografi. Autochrome besto av en glassplate dekket med mikroskopiske korn av potetstivelse farget oransjerøde, grønne og blåfiolette. Kornene fungerte som et fargefilter, og over dette laget ble det påført en lysfølsom fotografisk emulsjon. Metoden gjorde det mulig å fremstille fargebilder, men krevde forholdsvis lange eksponeringstider. Etter hvert som fargefilm på fleksibelt filmmateriale ble utviklet i 1930-årene, mistet Autochrome gradvis sin betydning. Filmene var enklere å bruke, krevde kortere eksponeringstider og var langt lettere å transportere enn de skjøre glassplatene.These Beautiful Antique Photos Were Made With Potato StarchColor Rush - American Color Photography from Stieglitz to Sherman
Fotografiet i dag Digital fotografering og kamerautstyr integrert i mobiltelefoner har ført til en kraftig økning i antallet fotografier som tas og deles.
Ved tradisjonell filmfotografering må filmen fremkalles før bildene kan vurderes og kopieres. Dette gjør prosessen både mer tidkrevende og kostbar enn digital fotografering. Overgangen til digitale opptakssystemer har derfor gjort fotografering mer tilgjengelig for et bredere publikum.
Fotografier lagres i dag ofte digitalt på mobiltelefoner, datamaskiner eller i skytjenester, men mange velger også å fremstille dem i fysisk form. I tillegg til tradisjonelle papirkopier kan fotografier produseres på materialer som lerret, akrylglass og aluminium.
Overgangen fra fotoalbum til digitale bildesamlinger har samtidig reist spørsmål om langtidslagring, organisering og tilgjengeliggjøring av fotografier.
Fotografier utgjør også en viktig del av kulturarven og bevares av arkiver, biblioteker, museer og andre kulturinstitusjoner. Gjennom digitalisering har store mengder fotografisk materiale blitt tilgjengelig for forskning, undervisning og allmennheten gjennom nettbaserte arkiver, museumsdatabaser og åpne mediearkiver.
I Norge forvaltes betydelige fotosamlinger blant annet av Nasjonalbiblioteket og Preus museum. Eksempler på nettbaserte fotosamlinger er DigitaltMuseum, Nasjonalbibliotekets digitale samlinger og Wikimedia Commons.
Manipulasjon og autentisitet
Fotografiet bygger på en fysisk registrering av lys fra et motiv og har derfor tradisjonelt blitt oppfattet som en direkte gjengivelse av virkeligheten. Det ferdige bildet påvirkes imidlertid av fotografens valg av blant annet utsnitt, perspektiv, tidspunkt og eksponering. Siden mediets tidlige år har fotografier dessuten kunnet manipuleres gjennom retusjering, montasje og andre former for etterbehandling. Tidligere ble slike endringer utført i mørkerommet eller direkte på negativer og kopier, mens de i dag vanligvis skjer ved hjelp av digital programvare.
Utviklingen av kunstig intelligens og generative bildemodeller har gjort det mulig å skape bilder som kan være vanskelige å skille fra fotografier av virkelige hendelser. Dette har ført til økt oppmerksomhet omkring fotografiers autentisitet, troverdighet og verdi som dokumentasjon.
Juridiske forhold
Fotografering og publisering av fotografier reguleres av ulike lover og regler, som varierer mellom land. I Norge omfatter dette blant annet opphavsrett, personvern og retten til eget bilde. Fotografen kan ha opphavsrett til selve fotografiet, mens avbildede personer i mange tilfeller har vern mot at bildet offentliggjøres uten samtykke.
Reglene har særlig betydning ved publisering av portretter, pressebilder, reklamebilder og fotografier i sosiale medier. Spørsmål om fotografering på offentlig sted, bruk av bilder i kommersiell sammenheng og publisering av bilder av barn er blant temaene som ofte behandles innen fotografirett.
Fotografisk teknologi Fotoutstyr
Fotografisk utstyr omfatter blant annet kameraer, objektiver, stativer, blitser og filtre. Kameraets innstillinger og objektivets egenskaper påvirker hvordan bildet registreres og gjengis. Viktige funksjoner er blender (objektivets lysåpning), lukkertid, ISO (kameraets lysfølsomhet), hvitbalanse (tilpasning til lyskildens fargetemperatur), lysmåling og autofokus.
Dronefoto Dronefotografi er fotografering fra ubemannede luftfartøy, vanligvis små kameradroner. Metoden brukes blant annet innen landskapsfotografi, eiendomsfoto, dokumentasjon av bygge- og anleggsprosjekter, naturkartlegging, nyhetsfoto og filmproduksjon.
Bruken av droner gjør det mulig å fotografere motiver fra luften uten fly eller helikopter, men er underlagt regler for luftfart, sikkerhet og personvern.
Analog fotografering Ved tradisjonell fotografering registreres bildet på en lysfølsom film. Etter eksponeringen fremkalles filmen kjemisk og fikseres for å gjøre bildet permanent og lysstabilt. Den ferdige filmen kan være et negativ eller et positivt lysbilde (dias). Fotografiske papirkopier fremstilles vanligvis ved å eksponere lysfølsomt papir med et negativ, slik at det dannes et positivt bilde. Prosessen består derfor normalt av to trinn: fremstilling av et negativ og deretter kopiering til et positivt fotografi.
Selv om digital fotografering i dag dominerer markedet, brukes fotografisk film fortsatt av entusiaster og kunstnere. Dette har blant annet bidratt til interesse for uttrykksformer som lomografi.
Digital fotografering
Ved digital fotografering erstattes den fotografiske filmen av en lysfølsom bildebrikke og digital lagring. Bildebrikken består av et stort antall lysfølsomme sensorelementer (piksler eller bildepunkter) som registrerer lysintensiteten og omdanner den til elektroniske signaler. Signalene behandles av kameraets bildeprosessor og lagres som en digital bildefil på et minnekort eller annet lagringsmedium.
De fleste digitale kameraer har en innebygd datamaskin som behandler rådataene fra bildebrikken og genererer bildefiler i formater som JPEG eller ulike RAW-formater. Bildene kan vises på kameraets skjerm eller overføres til en datamaskin eller annen enhet for lagring, behandling og redigering ved hjelp av bildebehandlingsprogramvare.
Fotografiske sjangere Portrettfoto
Portrettfoto omfatter blant annet enkeltportretter, gruppeportretter, familiefotografier og selvportretter (selfier). Portrettfoto er en av fotografiets eldste sjangre og har eksistert siden fotografiets tidlige år. Som i malerkunsten er portrettet en sentral uttrykksform, der hovedformålet er å avbilde en person. I tillegg til å gjengi modellens utseende søker portrettfotografiet ofte å formidle personlighet, karakter, stemning eller andre individuelle trekk.
Familiefoto Familiefotografier er populære. Før i tiden var disse gjerne av flere generasjoner med foreldre og barn pent oppstilt. Senere er det blitt vanlig med mer uformelle fotografier.
Selfie
Etter at mobiltelefoner med kamera ble vanlig, ble selfier en populær form for selvportrett. En selfie er et fotografisk selvportrett, som regel tatt med mobiltelefon eller webkamera. Fenomenet er nært knyttet til sosiale medier, hvor slike bilder ofte deles. Begrepet selfie stammer fra engelsk self («selv»).
Gruppefoto Gruppefoto ble tidlig en utbredt form for fotografi. Slike bilder viser gjerne skoleklasser, kommunestyrer, idrettslag, foreninger og ansatte ved bedrifter.
Naturfoto