thumb|Odin og hans to brødre skaper verden fra Ymes lik, tegning av Lorenz Frølich, 1908 Norrøn kosmologi er en førkristen hedensk forestilling i Norden om verden og universet. Den mest konkrete beskrivelsen er gitt av islendingen Snorre Sturlason på 1200-tallet. I henhold til hans verk Den yngre Edda var verden delt inn i ni heimer. Disse heimene var på plassert i tre forskjellige nivåer. Alle de ni verdener var blitt skapt av Odin, og hans to brødre Vilje og Ve ut av urjotnen Ymes kropp. Hver av disse verdener var et av de mytologiske veseners hjem; Åsgard var gudeætten æsenes hjem.
Utover Snorres beskrivelser er det ingen av kildene som tegner et detaljert bilde av den norrøne kosmologien, men de peker likevel på et generelt helthetsbilde. De beskriver en verden som er delt mellom forskjellige overnaturlige makter. Verden, slik den var føyd sammen i mytene, var skapt av gudene, ikke ut av ingenting, men ut fra det opprinnelige naturlige materiale. Det var en begivenhet som ga den en ny og kvalitativt bedre form. Gudene var dog blitt dominerende, og kunne bare holde naturkreftene i sjakk i kraft av at de selv var sterkere og klokere. Særlig klokskap var viktig og særlig Odin søkte stadig å utvide sin viten. Naturkreftene var representert i jotnene. Før kaoskreftene kunne bryte løs og den kosmologiske orden brøt sammen var det mulig å opprettholde maktbalansen mellom guddommene. Når sammenbruddet kom, noe det var forutbestemt til å skje, ville Ragnarok være et faktum.Bæksted, Anders (1994): Nordiske guder og helte, side 41
Det kultisk-religiøse verdensbilde som kommer til uttrykk i den førkristne, hedenske religion og forestilling, kan oppfattes som en beskrivelse av universet og en forståelse av hvordan universets krefter agerer – det er en fullendt kosmologi. Verdensbilder eller kosmologier omfatter alle de forestillinger om verdens oppbygning, inndeling og historie som kommer til uttrykk gjennom myter og ritualer. Klassifisering av naturfenomener og begivenheter er således også en del av kosmologien. En beskrivelse av kosmologien i den norrøne mytologien og religionen omfatter en beskrivelse av nordboernes forestillinger om verdensorden, herunder romlige og sosiale inn- og oppdelinger og verdens historie fra skapelsen til undergangen. Mytene forteller om et kosmisk rom og en kosmisk tid og om opprinnelsen av alle ting.
Verdens skapelse thumb|Yme dier Audhumbla, kua slikker saltet av steinen og føder Bure, stamfaren til æsene, illustrasjon av Nicolai Abraham Abildgaard (1790).
De mytologiske diktene i den norrøne litteraturen avspeiler en sterk interesse for verdens skapelse, framtidige undergang og en påfølgende gjenskapelse. Kildene forteller at i begynnelsen var det et stort svelg som ble kalt for Ginnungagap, og den var full av potent kraft. Snorre Sturlason sammenfattet og bearbeidet i sine tekster, Edda og Ynglingesagaen de opplysninger som han kjente fra tradisjonen og fra eldre diktverker. Fortellingen om hvordan gudene skapte verden av Ymes kropp blir ikke nevnt av det komplekse diktet Voluspå, men kjennes kun fra Snorre.
left|thumb|100px|Yggdrasil avbildet i islandsk manuskript (AM 739 4to), 1600-tallet. Ifølge Snorre ble ursvelget Ginnungagap omkranset av varme Muspelheim på sør for verden og sør for Ginnungagap, før alt liv fikk sin begynnelse. I nord lå tilsvarende kalde Nivlheim; her lå brønnen Hvergjelme hvor 11 eller 12 frosne elver fulle av gift strømmet sørover inntil de møtte Muspelheims varme og smeltet. I dette møte mellom nord og sør, kulde og varme, ble det første levende vesen født: jotnen Yme. Yme var tvekjønnet, både mann og kvinne, og den sovende kropp fødte jotnenes slekt. Yme fikk næring fra kua Audhumbla som selv slikket rimfrossen saltstein for å få næring. Fra saltsteinen slikket kua fram Bure og han ble stamfar til æsenes slekt. Bure fikk en sønn som ble kalt for Bor (norrønt Borr, «bror») eller Bur (norrønt Burr, «sønnen»).Lind, Idar: Norrøn mytologi frå A til Å, side 38
Sønnen Bor fikk igjen tre sønner med jotnekvinnen Bestla, «Bors sønner» var Odin og Vilje og Ve.Det faste uttrykket «Bors sønn» er også en vanlig kjenning for Odin i skaldekvadene. Således var også de første æsene et resultat av en forening mellom ulike slekter eller mytologiske vesener. Sammen drepte brødrene Yme og fra Ymes døde kropp skapte de Jorden. De bar Yme til midten av Ginnungagap og lagde Jorden av hans kjøtt, fjellene av knoklene, havet av blodet, hodeskallen gjorde de om til himmelens hvelv og av hjerne lagde de skyene. Av ormene i Ymes kjøtt skapte de dvergene, og fire av dem, Østre, Vestre, Nordre og Søndre ble satt til å holde oppe himmelhvelvingen. Fra Muspelheim tok de gnister som ble til stjernene. Rundt om på Jorden lå det dype verdenshav og landet ved den ytterste kysten ga til jotnene.
Det norrøne univers oppsto således i to statiske og tidløse, men likevel evig strømmende og forskjellige enheter. De nordligste og sørlige områdene ble oppfattet som ikke egnet for menneskelig bosetning, kun regionen i midten hadde nok egnet og vennlig klima til at mennesker kunne bosette seg der. De ytre ubeboelige områdene var i utgangspunktet onde, farlige eller destruktive, og det samme var det materiale som strømmet fra dem og ble samlet i urjotnen Yme. Denne oppsamlingen av materiale markerte begynnelsen på tiden. Det gode ble første manifestert med den «andre skapelse» da gudene ofret stamfaren til fordel for orden, stabilitet og kontroll.Stjernfeldt (1990) ss. 42-45
Gudene etablerte deretter verdens orden; solen og månen ble satt i deres faste baner, lovene ble fastlagt, Åsgards haller ble oppført og gullskatter ble framstilt i denne opprinnelige og lykkelig urtilstand. Ankomst av tre jotnekvinner symboliserte et brudd med den opprinnelige «gullalder», som Snorre kalte den, og etter ytterligere et møte med den skremmende Gullveig som i henhold til Voluspå ble drept og gjenfødt tre ganger brøt det ut krig mellom to gudeslekter, æsene og vanene, som kalles for vanekrigen. Etter at vanene innledningsvis synes å ha hatt hell med seg ble det inngått våpenhvile, og i den forbindelse ble diktermjøden brygget som inneholdet inspirasjonens kraft.
Senere, da tre av gudene gikk langs vannkanten, fant de to trestykker, og av disse skapte de to mennesker; en mann og en kvinne som de kalte for Ask og Embla og fra disse stammer hele menneskeslekten.
Snorres redigerte versjon av den norrøne skapelsesberetningen er trukket ut som en kommentar til gamle dikt og preget av hans kristne bakgrunn. Hva Snorre har lagt til av egen kraft og hva han har utelatt er uvisst, men det er sannsynlig at hans versjon er kun en skygge av den opprinnelige førkristne oppfatningen. Den utgjør uansett en uvurderlig nøkkel til diktene i Edda.
Den australske religionsforskeren Margaret Clunies Ross har påpekt flere overordnede tanker som opptrer i de norrøne mytene og tekstene som handler om verdens skapelse. En av dem er at skaperfigurene er alle mannlige; hvilket hun tolker som en generell nedvurdering av den kvinnelige, det vil si den seksuelle reproduksjon. Alle vesener født av en kvinne må til sist dø og et sådant vesen er ikke perfekt. Skapergudene skapte verden ved å framstille verden fra allerede eksisterende materiale, hva Clunies Ross karakteriserer som «mannlige pseudo-framavling»«male pseudo-procreation» Hun sammenligner dette med den dyktige håndverkers evner som i norrøn kultur ble oppfattet som guddommelig inspirasjon.Clunies Ross (1994), ss. 165 Det medfører i tillegg til at i de norrøne myter forekommer en skapelse aldri ex nihilo («ut av intet»), men skjer alltid gjennom en omforming av noe som allerede eksisterer, og det er ingen tekst som er bevart som avslører en interesse i urmaterialets opprinnelse.Clunies Ross (1994), ss. 185
Jotnenes fremste skapelsesmetode var det motsatte av gudenes seksuelle reproduksjon og derav feilslått og assosiert med døden. Jotnenes verden var av den «andre verden» som bokstavelig utgjorde en dødelig trussel mot gudenes perfekte verden. Jotnene representerte både kvinnelighet og natur, mens æsene representerte både mannlighet og kultur. I denne sammenheng oppfattes kultur som en kvalitativ forbedring av naturressursene. De norrøne mytene framhever mannlig framstilling («pseudo-framavling») som overlegen i forhold til naturlig avling, den tilhørte det åndelige og kulturelle stadium som lå over naturen. Mytene forteller hvordan gudene streber etter ressurser som finnes jotnene, og ved å demonstrere deres overlegne intellektuelle kraft ved å være mer smart og mer listig greide de alltid å frariste jotnene deres skatter. Disse ble omskapt til brukbare og nyttige gjenstander, eksempelvis Odins røveri av Geirrøds mjød. Gudenes tilegnelse av jotnenes skatter var i det mytiske univers en livsnødvendighet for gudene for ellers kunne de ikke opprettholde deres herredømme over hele verden. Omvendt strebet jotnene etter gudenes skatter, og hva gudene verdsatte, eksempelvis den deilige Frøya, til tross for at de selv hadde kvinner som var vel verd å begjære, eksempelvis Gerd som Frøy elsket. Jotnenes motivasjon synes å være å øke deres makt i forhold til gudene, men de mislyktes alltid.Clunies Ross (1994) (ss. 186)
Mytens tidsforløp thumb|Yme blir drept av Odin og hans brødre, tegning av Lorenz Frølich. Den kosmologiske verdensorden som fungerte som bakgrunn for de norrøne mytene om gudenes kamper og strider mot jotnene og kaoskreftene var tilsynelatende konstante ettersom begivenhetene i de enkelte mytene, utover fortellingen om Ragnarok, aldri førte til endringer i maktbalansen mellom jotner og guder. Hver gang gudenes posisjon ble truet av jotnene endte det til sist med at verdensorden ble gjenopprettet. Isolert sett var tidsforløpet i mytene syklisk.syklus, fra latin, av gresk *kyklos, «krets», «ring») Lest i sammenheng avslører mytene likevel et kronologisk forløp hvor de enkelte mytiske begivenhetene til sammen blir bestemmende for verdens endelige skjebne. Overordnet synes det som om forfatterne av de norrøne mytene en grunnleggende oppfattelse av tiden som lineær og irreversibel, og elementene av syklisk tidsforståelse var aldri dominerende.Clunies Ross (1994) (ss. 232)
Margaret Clunies Ross mener at den overordnede mytologiske fortelling om hele verdens historie kan oppdeles i 4 epoker som hver især var karakterisert ved forskjellige skaperfigurer.Clunies Ross (1994) (pp. 235) Den første begynte med det første levende vesen, Yme, som oppsto i møtet mellom kalde og varme strømmer. Denne epoken var karakterisert ved passiv skapelse; ting oppsto uten aktiv handling fra skaperfigurer, for eksempelvis beskrives Yme som sovende og hans avkom, jotneslekten, oppsto spontant fra hans kropp mens han sov. Bor, æsene forfar, dukket selv fram fra en stein da kua Audhumbla slikket fram. Bor fikk sønnene Odin, og Odins brødrene Vilje og Ve, og disse tre iverksatte den andre skapelse ved først å drepe Yme og aktivt omformet hans legeme som materiale til Jorden. Hermed begynte den andre alder. Den var i motsetning til den første karakterisert av aktiv skapelse ved at den ble ved bevisst omforming av det opprinnelige, men ufullstendige, urmaterialet til en jord som var beboelig for båe tenkende vesener og dyr. Æsenes verk betydde at verden ble stabilisert og ordnet, og at alle dens fenomener fikk navn og at tiden kunne kontrolleres. Denne omskapelsen første også til æsene oppnådde en dominerende posisjon slik at de kunne kontrollere alle andre vesener. Drapet på Yme var også grunnlaget for det konstante fiendskapet mellom jotner og æser som ville vare fram til verdens undergang.