Naoero, offisielt Republikken Naoero, tidligere kjent som Pleasant Island og inntil 2026 som Nauru, er en øyrepublikk i Mikronesia i det sentrale Stillehavet. Øyas nærmeste nabo er øya Banaba i Kiribati, 300 kilometer mot øst. Nauru ligger nordvest for Tuvalu, nord for Salomonøyene, øst-nordøst for Papua Ny-Guinea, sørøst for Mikronesiaføderasjonen og sør for Marshalløyene. Med innbyggere på 21 km² er Nauru det minste landet i Stillehavet, og verdens tredje minste stat etter areal – kun Monaco og Vatikanstaten er mindre.
Naurus første innbyggere kom opprinnelig fra Mikronesia og Polynesia, og øyas moderne historie begynner med at den ble annektert av Det tyske keiserriket sent på 1800-tallet. Etter første verdenskrig ble Nauru et mandatområde under Folkeforbundet administrert av Australia, Ny-Zealand og Storbritannia. Under andre verdenskrig ble øya okkupert av japanske styrker, og ble ikke gjenerobret av De allierte før krigen var over. Etter krigen ble Nauru et tilsynsområde under FN, igjen administrert av Australia, Ny-Zealand og Storbritannia. Nauru ble uavhengig i 1968.
Nauru er en fosforittøy med rike forekomster nær overflaten, noe som enkelt gjorde det mulig å drive dagbrudd etter fosfat. Det er fortsatt noen fosfatforekomster igjen, men pr. 2011 er det ikke økonomisk lønnsomt å utvinne disse. Sent på 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet hadde Nauru den høyeste inntekten per innbygger i verden. Da alle fosfatforekomstene var utvunnet og øyas miljø hadde blitt sterkt skadd av gruvevirksomheten, minsket fondet som hadde blitt satt opp for å bevare landets rikdommer i verdi. For å få inntekter ble landet i kortere tid et skatteparadis og ble brukt for ulovlig hvitvasking. Fra 2001 til 2008, og igjen fra 2012, har landet mottatt støtte fra Australia mot å være vertskap for Nauru Regional Processing Centre, et senter for asylsøkere til Australia, som del av den såkalte stillehavsløsningen. På grunn av Naurus store avhengighet av Australia blir landet ofte kalt en australsk klientstat.
Etymologi Opphavet til navnet «Nauru» er ukjent. Da øya ble oppdaget, kalte innbyggerne den, som de fortsatt gjør i dag, «Naoero». Tyske Paul Hambruch, som besøkte øya i mai 1909, og fra september til november 1910, ga forklaringen om at «Naoero» var et sammendrag av setningen «A-nuau-A-A-ororo» (i dag ville det blitt skrevet «A nuaw ea arourõ»), som oversettes med «jeg går til stranda». I det tyske kolonileksikonet ble denne forklaringen brukt. Misjonær Alois Kayser avviste imidlertid at dette var sannsynlig, han hadde bodd på øya i over tretti år, og hele tiden jobbet med språket, fordi det nauriske ordet for «strand», som et mål for et verb om bevegelse, ville trenge ordet rodu «nedover (til)»; nauruerne anser stranda som øyas laveste punkt. Det faktum at «rodu» mangler i Hambruchs ordforklaring gjør at dette er en usannsynlig tolkning av navnet «Nauru».
Øya har også hatt andre navn. De britiske koloniherrene før 1888 kalte øya for Pleasant Island eller Shank Island, og de tyske koloniherrene kalte den Nawodo eller Onawero. Navnet «Nauru» ble senere skapt fra navnet «Naoero» slik at europeere og amerikanere skulle kunne uttale navnet riktig.
Naturgeografi thumb|Satellittbilde av Nauru, fra ARM.gov. Nauru er en koralløy i Stillehavet med 0° 32’ sørlig breddegrad og 166° 55’ østlig lengdegrad. Den er en typisk atoll på et gammelt vulkankrater. Korallbasen som Nauru ligger på har røtter rundt 2000 meter under havoverflaten, og når cirka 65 meter over havet.Nauru high point hos Peakbagger Dette høyeste punktet er langs kanten av platået, øst i Aiwo; denne kanten heter Janor (eller Command Ridge). Sammenlignet med andre atoller har Nauru en veldig liten lagune. En kilometer fra øya er sjødybden allerede på 1000 meter. I øyas indre var øya nesten helt dekket av fosfater (nauruit), formet av fugleekskrementer. Rundt 2 km² av øya består av skog. Naurus maritime krav er 200 nautiske mil eksklusiv fiskesone, og 12 nautiske mil territorialfarvann.
Landet dekker en flate på 21 km².
På grunn av Naurus beliggenhet rett sør for ekvator, ligger temperaturen rundt 27,5 °C hele året. Jordbruk er vanskelig på grunn av den porøse kalksteinen, siden vannet forsvinner veldig raskt.
Nauru er direkte berørt av den globale oppvarmingen, siden øya kan synke om havnivået stiger ytterligere. Nauru har påpekt dette flere ganger i FN, og krever møter med USA og andre industriland.
Plante- og dyreliv thumb|Kokospalme Det finnes ingen store dyr på Nauru. De eneste landdyra som lever på Nauru, utenom insekter, er noen sjøfuglarter og husdyr som katter, hunder og griser, som ble brakt dit av nybyggere. Det finnes bare én type sangfugl på øya, naururørsangeren (Acrocephalus rehsei), som er enestående for Nauru.
Øya har en bred vannkant, som ved lavvann er nesten fullstendig tørr, der diverse sjødyr og krabber lever, og koraller vokser. Mot land går et belte med snøhvit korallsand. Her vokser kokospalmer, tynn skog og pandangbusker. Dette perifere landskapet har blitt veldig endret av mennesker. Rundt her går øyas asfalterte vei, og bygninger står i denne sonen.
Det naturlige landskapet i bakken opp mot det andre platået og det gamle korallrevet er vesentlig bedre bevart. Her vokser skoger med kokospalmer, fikentrær, calophyllum og i nord også mangrovetrær. På platåene var også i sin tid den største kokospalmeplantasjen på øya. Naurus kirsebær-, fiken-, mandel- og mangotrær ble hogd ned for lenge siden. Inne på øya er det store forskjeller mellom de øde dagbruddsområdene og resten av marken, der det naturlige landskapet har blitt bevart. De høyere områdene har både lett og tett skog, der calophyllum, et middels høyt tre med kroket stamme og store blader, vokser. Huleformet landskap har en litt annen vegetasjon, som er lettere og tettere. Disse forskjellene blir forklart med at det er forskjeller på vannmengden i jorda. Til tross for nedbørsmengden, finner man ingen spor av vannleier ned til havet. Grunnvannet ligger dypt, for vannet synker raskt ned i den porøse fosfatsteinen. Derfor er grunnen tørr året rundt.
Koraller Naturen på Nauru er veldig merkelig og uvanlig; rundt kysten er det bløtdyr. Man finner helioporaria-koraller med et lyst koboltblått kalkskjelett. Dette er det eneste eksemplaret i octocorallia-grenen av koraller. Helioporaria-korallene har et lite leveområde: kun ved ekvator, og aldri i vann med temperatur under 23 °C.
Kanaler Det er ingen elver i Nauru, men det finnes noen kunstige kanaler. Disse er for det meste kunstige åpninger i korallrevet som omringer øya, slik at båter og skip kan komme helt inn til land.
Gabab, ved Yaren (dødsstedet til kong Aweida; her ligger Moqua-hulen). Gadu, ved Denigomodu Gago (også Gato) Gagori, ved Uaboe Ganaba Ganabereber Ganama, ved Ewa Ganara Ganemo Ganiamwe Ganibawo, ved Boe Ganiwuro Ganokwang Gatoe Gonge, ved Ewa (også Onge) Gonokwo
Geologi Det mest spektakulære på øya er bemerkelsesverdige takker og pyramider formet av fosfatutvinninga. De er fire til ti meter høye, og mellom dem har labyrinter av hull formet seg. Dette er enestående for denne øya; ingen andre steder finnes noe tilsvarende.
Resten av øya er nesten som et ørkenlandskap; fosfatet ble kjørt vekk med en smalsporet jernbane, mens kun det døde måneaktige landskapet ble tilbake. Det er ikke noe jord igjen på steintakkene som ble igjen, og det er ikke noe vegetasjon der. Regnvann samles i hullene, men blir fort trukket ned i den porøse steinen.
thumb|Solnedgang i Nauru Geografer, geomorfologer og geologer har undersøkt naturen der, og funnet ut at atollen Nauru har eksistert veldig lenge. Det sirkelformede korallrevet fra tertiærperioden har blitt bevart helt til i dag. I paleogperioden var det som i dag er Buada-lagunen, 60 m under dagens havnivå. I miosaperioden, en del av den tidlige tertiærperioden, ble den hevet kraftig, til 10 meter under dagens havnivå. Etterhvert ble det dannet en lagune, som er meget liten i forhold til hos andre atoller, og hullene mellom steintakker og andre hull ble fylt opp med guano, som etterhvert ble til fosfater.
Demografi
thumb|400px|Naurus befolkningspyramide (2005) Beregnet folkemengde for 2013 var .
Den årlige befolkningsveksten er på 1,87 %; 38,2 % av befolkninga er under 14 år, 60 % mellom 15 og 64, og 1,9 % over 64. Barnedødsraten er på 1,014 %. Fruktbarhetsraten er på 2,73 fødsler, og dødsfallsraten er 0,72 dødsfall per hundre innbyggere. Det er en urbanisering på 48 %, og over 99 % er lesekyndige, noe som er det høyeste i Oseania, og blant verdens beste. Det er 700 innbyggere per lege.
Folkegrupper Av de rundt 13 000 innbyggerne på Nauru er 62 % etniske nauruere, 25 % kiribatiske og tuvaluiske, 8 % kinesiske og vietnamesiske, samt 5 % europeiske og nyzealandske. Den gjennomsnittlige levealderen er relativt lav med 62 år (58,8 for menn; 66,1 for kvinner). En av grunnene til dette er diabetes. I 2003 hadde 30,2 % av alle voksne sykdommen; Nauru er det landet i verden med høyest konsentrasjon av denne.
Språk Det nauriske språket er en slags blanding av naboøyenes språk. Nasjonalspråket er naurisk, men engelsk blir forstått og talt av de fleste. Fransk er det også en del som kan.
Religion
I Nauru er det i dag flest kristne.
Ved folketellingen i 2011 tilhørte 36 % Nauru Congregational Church.National report on population and housing, South Pacific Forum, s. 56–57. Den har hovedkirke i Aiwo, og kapeller i Meneng, Buada, Anabar og Nibok. 33 % var katolikker. Den katolske kirke driver en skole og en kirke i Yaren, samt Kayser College. 13 % tilhørte Assembly of God og 10 % Nauru Independent Church.
Den tradisjonelle, lokale religionen er en monoteistisk religion med gudinnen Eijebong og en åndeøy kalt Buitani. Legenden sier at himmelen og vannet ble skapt for en edderkopp, Areop-Enap, og at de første innbyggerne på Nauru skal ha kommet fra to steiner. Dette er grunnen at Naurus flagg er delt inn i to like store deler.
Historie
thumb|Japanske levninger fra andre verdenskrig Det bodde opprinnelig tolv stammer i Nauru: Deiboe, Eamwidamit, Eamwidara, Eamwit, Eamgum, Eano, Emeo, Eoraru, Irutsi, Iruwa, Iwi og Ranibok. Alle blir i dag representert i flagget, ved den tolvtakkede stjerna. Deres etterkommere som bor på øya i dag identifiserer imidlertid ikke lenger seg selv med stammene, men med hvilket distrikt de bor i. Stammene Irutsi og Iwi har i dag ingen etterkommere; de ble sannsynligvis utryddet da japanere kidnappet 1200 nauruere i 1942, og sendte dem som slavearbeidere til den mikronesiske øya Truk; kun 737 kom tilbake til Nauru.
I 1888 ble øya annektert av Tyskland for å beskytte tyske skip. Etter 1900 ble de enorme fosfatressursene oppdaget, og Tyskland tok del i utvinningen av den. Etter første verdenskrig gikk imidlertid Nauru over til å bli et mandatområde under Australia, Storbritannia og Ny-Zealand. Fosfatet ble fra da av utvunnet av Australia, og solgt av dem, og nauruerne satt igjen med lite penger.
I 1968 oppnådde Nauru, under ledelse av høvding Hammer DeRoburt, selvstendighet, og ble en internasjonalt anerkjent republikk. Fra 1970 utvant Nauru fosfatet sitt selv, og ble (regnet per person) det nest rikeste landet i verden. Inntekten ble delt, og noe gikk rett til nauruerne, og noe ble investert i forretninger, som for eksempel landets egne flyselskap og skipsselskap, samt en London-musikal som ikke oppnådde større suksess.