The Miracles (i perioden 1965 til 1972 kjent under navnet Smokey Robinson & the Miracles) er ei rhythm-and-blues-gruppe fra Detroit i Michigan i USA. Gruppa var den første store suksessen til Motown Records, og den var på 1960-tallet blant selskapets viktigste artister.«In fact, Gordy is quoted as saying that without the Miracles, Motown would not have been possible.» Sitat fra nettstedet til Motown Museum; besøkt 20. mars 2016. Gruppas hovedsanger i den første tida (og en av grunnleggerne), Smokey Robinson, er blant tidenes fremste låtskrivere og plateprodusenter.«His work as an artist, songwriter, producer, and record executive with Motown foreshadowed the success of today's stars like Diddi, Jermaine Dupri, and Beyoncé, all of whom owe a mighty debt to Mr. Robinson. No one, save Sam Cooke, wore as many hats as Smokey did during those times.» Kritikeren Kevin Powell sitert i tidsskriftet Jet 2. april 2007, side 58.
I løpet av de første nitten åra hadde The Miracles mer enn femti sanger på hitlistene i USA – i sjangrer som doo-wop, soul, disco og rhythm and blues (R&B). 24 sanger kom på Topp 10 innen R&B, herav fire førsteplasser. 16 sanger kom blant topp 20 på Billboards generelle Hot 100-liste, herav to på førsteplass: «The Tears of a Clown» (1970) og «Love Machine» (1975).Oversikt over The Miracles listeplasseringer, på nettstedet Allmusic.com; besøkt 20. mars 2016.
I 2004 plasserte bladet Rolling Stone Smokey Robinson & the Miracles som nummer 32 på ei liste over tidenes største artister.Omtale av The Miracles på Rolling Stones liste over de 100 største artistene, 2. desember 2010; besøkt 17. mars 2016.
Historikk Første år
The Miracles' historie starta i Detroit med kameratgjengen William «Smokey» Robinson, Ronald White, Pete Moore, Clarence Dawson og James Grice danna doo-wop-gruppa The Five Chimes i 1955. De to siste slutta etter kort tid og blei erstatta av fetterne Emerson og Bobby Rogers. Samtidig skifta gruppa navn til The Matadors. Emerson blei innkalt til militærtjeneste i 1956, og søstera hans, Claudette Rogers, overtok da plassen. (Hun gifta seg for øvrig med Smokey Robinson i november 1959.) I 1958 fikk gruppa med seg gitaristen Marv Tarplin, som tidligere hadde spilt med The Primettes (seinere kjent som The Supremes).Gulla, side 252.
I 1957 møtte Robinson Berry Gordy, som så det store potensialet i gruppa. I februar 1958 hjalp han dem med den første plateutgivelsen, «Got a Job», som vakte en viss oppsikt. De gav ut flere singler på plateselskapa End og Chess. Robinson foreslo for Gordy at denne burde starte sitt eget plateselskap, og i 1959 stifta han Tamla Records, som seinere blei omorganisert og fikk navnet Motown. Miracles var blant de første som tegna kontrakt med det nye selskapet.Gulla, side 255. Samarbeidet mellom Robinson og Gordy var viktig for Motown, både økonomisk og kreativt, og i 1961 blei Robinson utnevnt til visepresident («avdelingsdirektør»), ei stilling han hadde så lenge Gordy dreiv selskapet.Biografi på nettstedet til tidsskriftet Rolling Stone; besøkt 19. februar 2016.
Suksess hos Motown (1960–67)
Med sin fjerde plate på Tamla, «Shop Around» (b-side «Who's Lovin' You») i 1960, fikk The Miracles igjen en hit. Det blei Motowns første millionselger, og deres første topplassering på R&B-lista i USA. Suksessen gjorde at gruppa som den første fra Motown fikk opptre på det populære TV-programmet American Bandstand. Flere slagere fulgte, blant annet «You Really Got a Hold on Me» (1962), «Mickey's Monkey» (1963), «Going to a Go-Go» (1965), «My Girl Has Gone» (1965), «The Tracks of My Tears» (1965) og «Ooo Baby Baby» (1965).Fra oversikt over The Miracles listeplasseringer, på nettstedet Allmusic.com; besøkt 13. februar 2016.
Få om noen kunne oppvise ei slik rekke med hitlåter, og The Miracles var Motowns viktigste og mest populære artister.Gulla, side 257 f. De var toppnavn på selskapets artistturnéer, The Motortown Revue, der de også var velkjent for sine sceneopptredener.Andrea Davis Pinkney: Rhythm Ride. A Road Trip Through the Motown Sound, Macmillan 2015, ISBN 9781596439740, side 45 ff. Suksessen var inspirerende og førte til gjennombrudd for mange andre av Motowns artister. Det var også et betydelig antall andre utøvere som blei påvirka av The Miracles.
The Beatles lagde en coverversjon av «You Really Got a Hold on Me» på sitt andre album With The Beatles. John Lennon fortalte ei rekke ganger at Robinsons musikk hadde betydd svært mye for ham. I et intervju i 1968 refererte han til «I've Been Good To You» og omtalte Robinsons stemme som «perfekt». Også George Harrison var en stor beundrer av Robinson.«I am madly in love with Smokey Robinson. Smokey Robinson is my favourite.» Sitert i Elliot J. Huntley: Mystical One. George Harrison – After the Break-up of the Beatles, Guernica Editions 2004, ISBN 9781550711974, side 125. Ei rekke kjente artister og grupper har gitt ut cover-versjoner av Miracles-låter (se oversikt lenger ned).
Robinson (gjerne sammen med andre i Miracles) skreiv og produserte samtidig for andre Motown-artister. Mary Wells hadde en hit med hans «My Guy» (1964), og fra 1963 til 1966 var Robinson den viktigste låtskriveren og produsenten til The Temptations, med sanger som «The Way You Do the Things You Do», «My Girl», «Since I Lost My Baby», og «Get Ready». Andre Robinson-sanger er «Still Water (Love)» (The Four Tops), «Don't Mess With Bill» og «My Baby Must Be a Magician» (The Marvelettes), «When I'm Gone» (Brenda Holloway), «Ain't That Peculiar» og «I'll Be Doggone» (Marvin Gaye) og «First I Look at the Purse» (The Contours).Robinsons diskografi på nettstedet Discogs.com; besøkt 19. februar 2016.Gulla, side 264.
Smokey Robinson & the Miracles (1965–71)
miniatyr|Smokey Robinson og The Miracles i 1972 Turnélivet var slitsomt og vanskelig å kombinere med familie. I 1964 valgte Claudette Robinson å trekke seg tilbake og bare delta på plateinnspillinger.Lacy J. Banks: «The Miracle of The Miracles», i Ebony oktober 1971, side 164 ff. Samme år medvirka de øvrige medlemmene i konsertfilmen The T.A.M.I. Show sammen med blant andre The Supremes, Marvin Gaye, The Beach Boys, Lesley Gore, Chuck Berry, The Rolling Stones og James Brown & the Famous Flames.Om konsertfilmen på nettstedet Internet Movie Database; besøkt 17. mars 2016. The Miracles opptrådte også i ei rekke av de mest populære TV-showene i USA og Storbritannia.Gulla, side 258 f.
I 1965 valgte Berry Gordy å vektlegge Robinsons stilling som førstesanger og låtskriver. Gruppa endra navn til Smokey Robinson & the Miracles. De leverte stadig slagere, men kanskje ikke i heilt samme tempo som før: «(Come 'Round Here) I'm the One You Need» (1966), «I Second That Emotion» (1967), «More Love» (1967), «If You Can Want» (1968), «Special Occasion» (1968), «Here I Go Again» og «Baby, Baby Don't Cry» (1969).Fra oversikt over The Miracles listeplasseringer, på nettstedet Allmusic.com; besøkt 17. mars 2016.
Smokey Robinson planla på denne tida å forlate gruppa til fordel for en solokarriere, som ville være lettere å kombinere med familieliv og jobben i plateselskapet. Imidlertid ombestemte han seg da «The Tears of a Clown» i 1970 blei tidenes Miracles-hit, den gikk heilt til topps på listene og solgte over 3 millioner eksemplarer.Gulla, side 259. Samme år blei gruppa presentert i et eget TV-program, The Smokey Robinson Show, med The Temptations, The Supremes og Stevie Wonder som gjesteartister.Om showet på nettstedet Internet Movie Database; besøkt 17. mars 2016.
Robinson slutter, inn kommer Billy Griffin
I 1971 hadde Miracles hiten «I Don't Blame You At All». Etter dette gjorde Robinson alvor av å forlate gruppa, men først gjennomførte de en seks måneder lang avskjedsturne. Samtidig kom albumet Flying High Together (1972) med blant annet sangen «We've Come Too Far To End It Now».
Robinson hadde sin siste konsert med gruppa i Washington, D.C. 16. juli 1972. Her deltok også Claudette Rogers Robinson på scenen for første gang på lenge. Til sist i konserten, som også finnes på plate (Smokey Robinson & The Miracles: 1957–1972), introduserte Robinson gruppas nye førstesanger, Billy Griffin.Omtale av konsertalbumet på nettstedet Allmusic.com; besøkt 19. mars 2016.
Gitaristen Marv Tarplin forlot The Miracles året etterpå. Han fortsatte å spille med Robinson som soloartist.Spencer Leigh: «Marv Tarplin – Miracles guitarist whose understated licks played a crucial role in the music of Smokey Robinson», nekrolog i Independent 5. oktober 2011; besøkt 19. mars 2016. Donald Griffin, Billys bror, kom da inn som gitarist.Cloin Stutz: «Don Griffin, Guitarist for The Miracles & Anita Baker, Dies at 60», nekrolog på Billboards nettsted 8. september 2015; besøkt 19. mars 2016.
Også med ny besetning hadde The Miracles flere hitlåter, som «Do It Baby», «Love Machine» (gruppas mestselgende noensinne) og «Don't Cha Love It». Etter dette blei det imidlertid mindre oppmerksomhet rundt dem. I 1977 gikk de over til Columbia Records, uten at dette skiftet førte til særlig suksess.
Fra 1980-tallet fram til i dag
I 1978 valgte Billy Griffin å satse på en solokarriere. Pete Moore ønska å trappe ned turnévirksomheten, og samla sett bidro dette til at The Miracles blei oppløst.Jack Ryan: Recollections, the Detroit Years. The Motown Sound by the People who Made it, Glendower Media 2012, ISBN 9780914303046, side 88. Det er imidlertid litt ulike historier om hva som skjedde, og det har vært en serie gjenforeninger og forsøk på nyoppstart.Moore opplyser i et intervju at han forlot bandet i 1986. Se Michael Sangiacomo: «The Miracles: In the '60s, we loved and lost to this Motown legend's smooth songs», på nettstedet Cleveland.com 3. april 2012; besøkt 20. mars 2016.
Sydney Justin har fra 1994 turnert med gruppa The Motown Miracles. På nettstedet til gruppas management opplyses det at Justin allerede i 1978 fikk tilbud om å ersatte Griffin som førstesanger, men at han da valgte en karriere innen fotball. Videre sies det at The Motown Miracles er oppretta på initiativ fra Bobby Rogers og Claudette Robinson.Informasjon på nettstedet til Red Entertainment Agency; besøkt 20. mars 2016.
Da Motown feira sitt 25-årsjubileum i 1983 deltok mange av selskapets artister, blant annet var det ei gjenforening av The Miracles med Smokey Robinson.Hugh Gregory: Soul Music A–Z, Da Capo Press 1995, ISBN 9780306806438, side 258. Også ved 50-årsjubileet, som blei feira i 2007, var det ei gjenforening av de originale Miracles, Bobby Rogers, Pete Moore, Claudette Robinson og Smokey Robinson.Jack Ryan: Recollections, the Detroit Years. The Motown Sound by the People who Made it, Glendower Media 2012, ISBN 9780914303046, side 89.
Hedersbevisninger
I 1987 blei Smokey Robinson innvalgt i Rock and Roll Hall of Fame som soloartist. Det vakte oppsikt at det ikke var gruppa som fikk denne hedersbevisninga, men dette blei retta opp i 2012, da The Miracles (med besetning Warren Moore, Claudette Rogers Robinson, Bobby Rogers, Marvin Tarplin og Ronald White) blei innvalgt sammen med flere andre grupper som tidligere hadde vært ansett som backingmusikere.Omtale av Robinson på Rock and Roll Hall of Fame; besøkt 14. februar 2016.Omtale av The Miracles på Rock and Roll Hall of Fame; besøkt 14. februar 2016.Dan Reilly: «The 10 Most Controversial Rock and Roll Hall of Fame Moments» i Billboard 9. april 2014; beøskt 14. februar 2016. Gruppe fikk i 1997 pionerprisen fra Rhythm and Blues Foundation,«Four Tops, Miracles Among Honorees At Pioneer Awards, i Billboard 15. mars 1997, side 33. og i 2001 blei den innvalgt i Vocal Group Hall of Fame.Begrunnelse hos Vocal Group Hall of Fame (besøkt 12. august 2009) Våren 2009 fikk gruppa ei stjerne på Hollywood Walk of Fame.«The Miracles Honored With Star on Hollywood Walk of Fame», melding fra Associated Press, gjengitt på nettstedet Fox News 21. mars 2009; besøkt 17. mars 2016.