Stjørdal er en kommune i Trøndelag fylke. Kommunen omfatter den nedre delen av Stjørdalen, et av de store dalførene ved Trondheimsfjorden. Halvparten av kommunens befolkning bor på Stjørdalshalsen og nærmeste omland. De brede og slakke dalbunnene og flatene langs fjorden er viktig korndyrkingsland.
Stjørdal kommune grenser i vest til Malvik, som ligger mellom Stjørdal og Trondheim, i sør til Selbu, i øst til Meråker som dekker øvre del av Stjørdalen, og i nord til Levanger og i sjøen i nordvest til Frosta. Gjennom Værnesregionen samarbeider Stjørdal om kommunale tjenester med nabokommunene.
Europavei 6 møter Europavei 14 på Stjørdalshalsen, og Nordlandsbanen og Meråkerbanen møtes på Hell. Trondheim lufthavn, Værnes er regional hovedflyplass. Stjørdal er Trøndelags nest mest folkerike kommune etter Trondheim og det er utstrakt arbeidspendling blant annet til og fra Trondheim, Malvik og Stjørdal.
Stjørdalshalsen er handelssentrum for et større distrikt enn kommunen. Equinors driftsadministrasjon for den midtre region i Norskehavet ligger i Stjørdal. Det gjør også trafikklærerutdannelsen og en del økonomifag ved Nord universitet og administrasjonen for Helse Midt-Norge. På Værnes er det både sivil og militær aktivitet.
Stjørdal har mange helleristningsfelt som vitner om rike jaktmarker og jordbruk i forhistorisk tid. Laksefisket i Stjørdalselva har lange tradisjoner. Værnes kirke, Steinvikholm slott og Hegra festning er viktige kulturminner. Mange utenlandske turister besøker også Hell stasjon med «Gods-Expedition».
Navn Stjørdal er nevnt i skriftlige kilder fra norrøn tid som Stjóradalr, befolket av stjørdølir. Det første leddet, stjóra(r), kan være en genitivsform av stýrr, og antas å være et eldre navn på Stjørdalselva. Det kan ha sammenheng med «styre(ror)», «stavn» eller et eldre ord for «anker». En mulig tolkning er at elva har vært en egnet ankringsplass. Bygdenavnet Stjørna kan ha samme opphav.
På 1800-tallet var Stjørdalen og Størdalen de rådende skrivemåtene, og fra 1880-årene bare Stjørdalen. Samtidig med delingen av Nedre Stjørdalen herred i 1902 ble navnet av kongen i statsråd endret fra bestemt til ubestemt form, Stjørdal.
Herredsstyret søkte senere om å endre navnet til Stjørdalen, men fikk avslag.
Det sørsamiske navnet Skïerde eller Sjïeredaelie er lånt fra den norske dialektuttalen.
Geografi Topografi mini|Stjørdalselva har endret løp gjennom dalen mange ganger. På bildet sees elveslyngen ved Ersgård. mini|Vikanbukta med Forbordsfjellet i bakgrunnen.
Stjørdalen er et av de store dalførene på østsiden av Trondheimsfjorden. Den fjordarmen som strekker seg inn til Stjørdalen kalles Stjørdalsfjorden. Fjordstykket utenfor kalles Strindfjorden. Stjørdalsfjorden er et flatbunnet, relativt grunt basseng med største dyp på 80–90 m. Stjørdalselva er en av de største elvene ved Trondheimsfjorden, den slynger seg gjennom dalen og munner ut i fjorden ved Værnes. Stjørdal kommune utgjør grovt sett den nedre delen av dalføret, mens Meråker kommune utgjør den øvre.
Den nedre delen av Stjørdalen er bred og flat. Opp gjennom Hegra smalner dalen og forgrenes med Forradalen og Sondalen som to lange sidedaler, mens Skjelstadmarka ligger som en gryte. Flora ligger lenger opp i hoveddalføret, der dalen vider seg ut.
Lånke, eller Leksdalen, sør for Stjørdalselva kan sees som en sidedal, men fremstår mer som en skråning. Øverst flater den ut og ender i Elvran. Lengst i sørvest ligger to enklaver: Jøsåsgårdene i Malvik kommune.
Skatvalslandet er en halvøy mellom Stjørdalsfjorden og Åsenfjorden og hører naturlig sammen med Stjørdalen. De trange partiene ved Langstein danner en naturlig grense mot Innherred i nord. Saltøya i Åsenfjorden er kommunens største øy.
Stjørdal har 47,4 km kystlinje, det meste langs fastland. Strandsonen består i hovedsak av rullestein, men det finnes innslag av fin mudder- og sandstrand, som på Vinnan, i vikene langs Vikanbukta og på Langøra.
Dalbunnen er lavtliggende. I nord og sør når åsene opp i 600 moh. Fra Forbordsfjellet er det utsikt langt utover Trøndelags fjordlandskap. Grensefjellene mot Meråker når over 900 moh. Det største fjellmassivet, Skarvan, ligger i sørøst. Storskarven (1 171 moh.) er Stjørdals høyeste fjell. Her møtes grensene mellom Stjørdal, Meråker og Selbu kommuner.
Den største innsjøen er Sonvatnet (4,3 km²) i sørøst, som er delt med Meråker kommune, etterfulgt av Ausetvatnet (1,4 km²) og Buan-Almovatnet (1,3 km² etter regulering).
Geologi Stjørdal ligger i Trondheimsfeltet. Dalen er dannet i bruddsoner i berggrunnen, og den skjærer gjennom flere bergartssoner. De vanligste bergartene er amfibolitt, fyllitt, glimmerskifer, grønnstein og leirskifer, og lengst i øst mer kalkfattig gneis.
Under siste istid lå hele dalføret under et 1–2 000 m tykt isdekke. Da isen smeltet, var Stjørdalen blant de dalførene i Trøndelag der brevannet gravde mest. I nedre del av dalen er løsmasseavsetningene over berggrunnen opptil 200–300 m tykke, og det er dannet en del store ravinesystemer. Flere steder er utsatt for kvikkleireskred.
Landhevingen etter siste istid har vært stor. Den marine grensen i Stjørdal ligger drøyt 180 moh, og marine avsetninger finnes langt inne i dalen. I nedre deler av dalføret regner man fortsatt med en landheving på 50–60 cm på 100 år.
Stjørdalselva har endret løp mange ganger, noe som har etterlatt naturlige terrasser, kroksjøer og evjer.
Stjørdal er rikt på industrimineraler og naturstein, fremfor alt kalk og skifer. Skiferen har vært utnyttet til takstein og heller. Det er over 100 kjente historiske skiferbrudd i Stjørdal.
Klima Stjørdal har et nokså innlandspreget klima, avdempet av Trondheimsfjorden, men påvirkningen fra Norskehavet øker med høyden. Høyereliggende strøk har et kaldere og fuktigere klima med større nedbør og mindre fordamping. Somrene er varme og vintrene er moderat kalde i norsk sammenheng. Det er moderat årsnedbør omtrent som det sentrale Østlandet. Det faller normalt mest nedbør i siste halvår.
Økologi mini|Stormyra i Lånke. mini|Ved Brattbekktjønnin i Flora.
Omtrent tre fjerdedeler av kommunens landareal er dekket av skog og myr. Stjørdal var tidligere dominert av furuskog, men gran bredte seg tidlig og raskt, og for 2 000 år siden fantes det granskog i hele Stjørdal.
Lavlandet i Stjørdal regnes til de nordligste strøkene av den boreonemorale vegetasjonssonen. Barskog med innslag av bjørk er det vanligste, men i sør- og vestvendte lier i lavlandet finnes en del edelløvskog med alm, hassel og ask.
Høyereliggende strøk regnes til den sørboreale vegetasjonssonen, der barskogen dominerer. I mellom- og nordboreal sone finnes myrene og fjellskogen. Tregrensen er 500–600 moh. De høyeste fjellene i kommunen er snaue og regnes til lavalpin sone.
Varmekjære treslag som rognasal og bergasal og til dels sjeldne kystplanter som myske, løkurt, tannrot, bergmynte og vårmarihand har noen av sine nordligste utbredelsesområder i Stjørdal.
De mest artsrike våtmarksområdene finnes i indre del av Stjørdalsfjorden. Ved utløpet av Stjørdalselva og på nordsiden av Skatvalslandet finnes strandsumper og strandenger. Det er kartlagt flere ålegrasenger i fjorden.
Noen vanlige hekkefugler ved fjorden er ærfugl, gravand, tjeld, sandlo, vipe, temmincksnipe, storspove, rødstilk og fiskemåke. Den eneste overvintrende vadefuglen er fjæreplytt. Ærfuglen samles i store antall før den trekker oppover Stjørdalen og over til Østersjøen. Dette er ett av verdens få kjente ærfugltrekk over land. Flokker med kortnebbgås og trane raster i Stjørdal.
De vanligste torskefiskene i Stjørdalsfjorden er torsk, hyse, hvitting og sei. Det gyter også brisling i fjorden. Det er oppgang av både laks og sjøaure i Stjørdalselva og sideelvene Sona og Forra.
Mange slags vadere og ender, deriblant stokkand og krikkand, hekker i tilknytning til elver eller innsjøer. Langs Stjørdalselva finnes flommarksskog med older og hegg, som er en viktig hekkebiotop for spurvefugler. I fjellet finnes blant annet fjellvåk, lirype, fjellrype og kongeørn.
Stjørdal er blant de nordligste leveområdene for insektsarter som hvit c, tistelsommerfugl og aurorasommerfugl. På grusører langs Stjørdalselva finnes stor elvebreddedderkopp. Storsalamander finnes i flere dammer, spesielt vest i Lånke.
Historie Tidlig bosettingshistorie mini|Båtmotiver fra helleristningene på Leirfall i Hegra, som er en av Nordens største bergkunstlokaliteter.
Elvedalene har vært sterkt påvirket av ras og utglidninger. På Skatval har det forhistoriske landskapet ligget mer uforstyrret. Ved Heggjasberget er det funnet rester av en boplass, som antas å ha blitt tatt i bruk i yngre steinalder.
Stjørdal er et av de distriktene i landet som er rikest på helleristninger. Det er omkring 120 kjente helleristningsfelt. De fleste ligger i klynger og kan tidfestes til bronsealderen, men noen, som helleristningene på Hell, er så gamle som yngre steinalder. Helleristningene i Stjørdal utmerker seg med mange ristninger av fotavtrykk.
Gårder som Re, By og Meli ble trolig ryddet i bronsealderen. De ligger på en terrasse i hoveddalføret. Stjørdalselva har trolig vasket vekk spor etter steinalder- og bronsealderbosetting på elvesletten. Nes-navnene på elvesletten vitner om at gårdene til ulike tider har ligget ved elveslynger: Værnes, Moksnes, Ystines og Hognes.
Det er påvist jernblestring i Stjørdal, særlig oppe i dalen, allerede i eldre jernalder. Det store antallet jernvinner tyder på at jern har vært en viktig handelsvare.
På Auran er det påvist en bygdeborg fra folkevandringstiden. Det antas å ha vært mange flere i distriktet. Tønsåsen, som betyr borgåsen, i Lånke er blant de stedene som peker seg ut.
Dalførets største gravhaugfelt finnes på Hoset og Ytteråsen i Elvran, der det er registrert over 50 hauger. Så sent som i 1920-årene var det 30 gravhauger på Værnesmoen. Funn av nagler tydet på at haugene hadde vært skips- og båtgraver.
Høvdingesetet på Værnes mini|Værnes kirke er en av Trøndelags middelalderkirker.
Middelalderens Stjordølafylke omfattet Stjørdalen og Neadalen. Det var et av de fire uttrønderske fylkene. Frostatingsloven gjordes etter hvert gjeldende for alle fylkene, som ble ett lovområde, Trøndelag.
Håkon den godes saga forteller at Torberg på Værnes ledet blotingen i Stjordølafylke. Torbergs sønn Asbjørn skal ha vært en av de trønderske fylkeshøvdingene som lot seg døpe som kristne av Olav Tryggvason.
Værnes kirke ble reist midt på 1100-tallet, antagelig som fylkeskirke. Den var Trøndelags største steinkirke utenfor Nidaros. Utover i middelalderen synes det vanlig at dekanen ved domkapittelet i Nidaros hadde inntektene fra kirkens gods i Stjørdal.
Værnes hadde, som kongsgård i høymiddelalderen, en jordvidde på godt over 5 000 dekar. Fløan var sete for en av kongens lendmenn. De to Husby-gårdene i Stjørdal antas også ha vært kongseide gårder.
Værnes kirke ble sannsynligvis helgenviet til Margareta av Antiokia. Stjordølafylkes segl finnes på hyllingsbrevet for kong Håkon VI Magnusson fra 1344. Seglet viser Margareta med en korsstav som dreper en linnorm. Motivet lå senere til grunn for det som ble Stjørdals kommunevåpen, vedtatt i 1983.
Bygder i krig og ufred Det var omkring 260 gårder i dalføret før svartedauden. 170 år etter pesten var fortsatt halvparten av gårdene nederst i dalføret ødegårder. Meråker og de øverste skoggrendene i Hegra lå helt øde. Det samme gjorde Vassbygda og Langstein. Mange av utkantgårdene ble gjenryddet i løpet av 1500- og 1600-tallet.
Stjordølafylke hadde vært inndelt i åtte skipreider: Værnes, Aglo, Leksdal, Øyjar, Håve, Hegra, Selbu og Tydal. På 1500- og 1600-tallet var to og to skipreider slått sammen til tinglag: Arnstad, Rødde og Bøstad. Selbu og Tydal ble etter hvert lagt til Strinda fogderi. Stjørdal og Sør-Innherred ble etter hvert administrert sammen i Stjør- og Verdal fogderi. Fogderigrensene lå til grunn da Trondhjems amt ble delt i Nordre og Søndre Trondhjems amter i 1804.