Norske raser: blæset sau dalasau fuglestadbrogete sau gammelnorsk sau gammelnorsk spælsau grå trøndersau norsk kvit sau norsk pelssau rygjasau spælsau steigarsau Andre raser: finsk landrase merinosau oxford down suffolk sau sjeviotsau svartfjes tautersau (†) texelaar østfrisisk melkesau
Tamsau (Ovis aries) kalles også sau (av norrønt sauðr) og får (av norrønt fær) og er en art som tilhører den saueslekten, og er én av fem arter av mellomstore drøvtyggere. Sauen er et av menneskets eldste husdyr.
Ny forskning slår fast at tamsau stammer fra armeniamuflon (O. gmelini gmelini), som er én av to nålevende underarter av muflon (O. gmelini). Sauen er et betydelig produksjonsdyr som deles inn i raser og har stor variasjon i utseendet. Mer enn 1 400 raser er kjent. I tillegg kommer såkalte rasevarianter. Hannen kalles bukk eller vær, hunnen kalles sau, søye eller tikke og avkommet lam. Uttrykket gimmer (entall; utt. jimmer; av norr. gymbr) brukes om årsgamle søyer som ikke har fått avkom ennå; ordet finnes i lokale varianter; jømre, jømmer (Grong), gimber (Tinn).
Inndeling Inndelingen følger i hovedsak Faysal Bibi (2013) og er i rekkefølge, men med enkelte endringer i henhold til nyere forskning, som Mori, Nerva & Lovari (2019).
Artiodactyla, klovdyr Bovidae, kvegfamilien Antilopinae, (antiloper, gaseller og deres nærmeste slektninger) Caprini, sauer og geiter Ovis, sauer eller villsauer O. ammon, argalisau eller fjellsau O. aries, tamsau O. canadensis, tykkhornsau O. dalli, tynnhornsau O. gmelini, vestasiatisk muflon O. nivicola, snøsau eller kamtsjatkasnøsau O. vignei, urial
Taksonomi thumb|left|Gammelnorsk sau Sau var blant pattedyra som først ble domestisert, og nyere forskning med genom slår fast at dette skjedde i Midtøsten for omkring siden. I Iran er det funnet en statuett som indikerer at sau alt for mer enn siden ble selektert på grunn av ulla. Man mener imidlertid at tilgangen på kjøtt trolig var årsaken til at både sau og geit ble domestisert, inntil seleksjon for ull og melk begynte for omkring siden.
Eksisterende kromosomatiske og arkeologiske bevis har pekt mot at tamsauen trolig er en etterkommer av vestasiatisk muflon (O. gmelini), men det har eksistert flere teorier om hvordan tamsauen oppsto. For eksempel har studier av sauens genom avslørt at dagens mange raser tilhører to store haplogrupper, noe som kan tyde på at muflon ikke er eneste stamfar. Analyser antyder videre at nye raser har oppstått i flere bølger, der primitive typer gradvis har blitt byttet ut med nye og mer produktive typer.
Blant de eldste bevisene man har for husdyr i Norge stammer funn fra Skipshelleren i Vaksdal kommune (Hordaland), som omfatter beinrester etter sau, geit og storfe i kulturlag som dateres tilbake i tid. Eldre norsk sauehold var blant annet basert på spælsau, som er små og relativt spedbygde utegangere med blandet pels og kort hale («spæl»).
Bestandsutvikling Verdens totalbestand av sau utgjorde over 1 milliard dyr i 2010. Omkring 70 prosent av dyra befinner seg i enten Asia eller Afrika. Cirka 19 prosent, eller omkring 208 millioner dyr, har tilhold i Europa, Kaukasus og Sentral-Asia. Av disse befinner 31 millioner sau seg i Storbritannia alene. I de to siste tiårene har totalbestanden hatt en negativ tendens. Nedgangen har vært dramatisk i Europa og tilliggende østlige områder, med et lite unntak for Sørøst-Europa. Der var nedgangen mer moderat.
På verdensbasis er det i snitt 22 sauer per 100 hektar dyrka mark. Som region har Kaukasus og Tyrkia størst tetthet, med 69 sauer per 100 hektar dyrka mark. Størst tetthet av alle har imidlertid Norge, med 229 sauer per 100 hektar dyrka mark.
Beskrivelse Sauens utseende varierer mye mellom rasene. Kroppen er normalt ca. 120–180 cm lang, hodet inkludert. Vekten varierer fra 20–200 kg, selv om produksjonsdyr gjerne veier omkring 35–90 kg. Skulderhøyden varierer mellom 65 og 127 cm. Hunnen er gjerne ca. 3/4 eller 2/3 av hannens størrelse. Villsau har gjerne en hale på ca. 7–15 cm, mens tamsauen gjerne har en noe lenger hale, som også brukes som fettreserve. Snuten er relativt smal og har en vertikal kløft. Kroppen er dekket med tett ull som varierer i farge og fargekombinasjoner mellom rasene. Skallen på tamsau skiller seg fra villsau gjennom å ha mindre øyehuler og hjernevolum. Sau kan bli 8–12 år gammel, men slaktes oftest før den tid.
Hannen kalles vær eller bukk, hunnen sau eller søye eller tikke, og avkommet lam. Tamsauer er vanligvis ikke horn og kalles kollet, mens villsauer vanligvis har to horn (det finnes raser med fire horn) beregnet til forsvar og paringskamper.
Sau og geit er tilstrekkelig like til at de pares og bli drektige, men det er ikke registrert levedyktig avkom.
Saueraser miniatyr|Grå trøndersau thumb|Dalasau miniatyr|Sjeviotsau Sauen er tilpasningsdyktig, og sauehold foregår i dag i så forskjellige klima som sør på Grønland og i Midtøsten. Tamsauen deles gjerne inn i raser, hvorav det finnes svært mange rundt om i verden. Flere enn 1 400 saueraser (>850 iflg. Rege og Gibson, 2003Rege JEO, Gibson JP (2003). Animal genetic resources and economic development: isues in relation to economic valuation. Ecol. Econ. 45: 319–30.) er beskrevet og blir anerkjent. Sauerasene kan videre deles inn på ulike måter.
Internasjonalt deler man gjerne sau inn i to hovedgrupper; tykkhalesau og tynnhalesau. Tykkhalesauene utgjør cirka 25 prosent av sauene, mens tynnhalesauene utgjør cirka 75 prosent. Tykkhalesau er typer med fettrik hale eller bakpart (tykkrumpesau). Denne sauetypen lagrer kroppsfettet i bakparten eller halen, omtrent som dromedaren lagrer fettet i en pukkel på ryggen. Kjøttet er derfor magert. Tykkhalesau er mest vanlig i Asia og Afrika.
I Norge og den industrialiserte delen av verden forøvrig finnes normalt kun tynnhalesau. Den deles gjerne inn i såkalte korthaleraser (også kalt landrasetype) og langhaleraser (også kalt crossbredtype). Forskjellen handler først og fremt om forskjeller i ullkvaliteten, men korthaleraser hevdes også i varierende grad å ha beholdt flere av artens primitive egenskaper enn crossbredtypen. Dessuten er halen altså typisk kort hos raser av denne typen. Mellomtyper eksisterer også.
Andre måter er å dele inn sau på er i henhold til behorningen, behåringen eller ansiktsfargen. Merino er i så måte en typisk ullsau. Motsatsen er hårsau, som altså mangler den karakteristiske ulla og heller har en mer tilliggende dekkhårspels. Hårsau, for eksempel rød masaisau, brukes ikke i produksjonen av ull. Det finnes raser der begge kjønn bærer horn, såkalt hornsau, og raser som ikke har horn, kalt kollet sau. Hos mange raser er dessuten bar væren bærer av horn. Blant sauerasene finnes det også typer som har kraftig pigmentert ansiktsmaske eller hode. Sau deles imidlertid også inn etter sine kjøtt- ull- og melkeproduserende egenskaper. Såkalt melkesau er mindre vanlig i Norge, men østfrisisk melkesau eksisterer her og er kanskje best kjent.
Den mest populære sauerasen i Norge per 2014 er norsk kvit sau (NKS), en relativt ny og syntetisk rase som er alet fram for sine overlegne kjøtt- og ullbærende egenskaper. Andre populære raser i Norge er texel, dalasau, sjeviotsau, rygjasau, steigarsau og spælsau, men det finnes flere.
Atferd Sau er utpreget flokkdyr. De beveger seg gjerne gruppevis, også innad i store flokker. En sau som kommer bort fra flokken vil reagere med breking og prøve å lokalisere flokken. Flokkene har gjerne ingen ledere, men opptrer for det meste samlet. Denne atferden har gjort sauen til et takknemlig dyr å gjete, men også et utsatt byttedyr for rovpattedyr. En enkelt gjeter kan kontrollere relativt store flokker av beitedyr, og ved hjelp av såkalt gjeterhund kan gjeterne kontrollere flokker av betydelig størrelse. Et unntak er gammelnorsk sau, som har en helt spesiell fluktatferd. Fluktatferd varierer mellom rasene av sau,Kartlegging av antipredatroradferd hos ulike saueraser Hansen, Hansen, Christiansen, Planteforsk Tjøtta Fagsenter 1998. og atferden til gammelnorsk sau kan muligens gjøre denne sauen bedre egnet i rovdyrutsatte strøk.
Ved beiting i utmark vil sauene i flokken typisk gå ved siden av hverandre for å få best tilgang til gresset. Når flokken forflytter seg vil de derimot følge etter hverandre i en lang rekke. Slik skaper og opprettholder saueflokker mange av stiene i landskapet.
Reproduksjon Sau reproduserer avkom på sesongbasis, gjerne styrt av lyset (lengden på dagen). Værene er fertile året rundt. Søyene blir fruktbare utpå høstparten og forblir fertile til nærmere midtvinters. Hunnens brunst varer i ca. 14-20 dager (17 dager i snitt), men selve paringsvinduet varer kun i ca. 30 timer. Hun går drektig (gravid) i ca. 145-148 dager før hun føder (lammer), vanligvis 1-3 lam. (Finsk landrase er kjent for å få mange lam, voksne søyer kan få opptil 5-6 lam.) Lammene kan patte mora og stå i løpet av få minutter. Begge kjønn blir kjønnsmodne i løpet av første leveår. En vær kan pares med opptil 100 søyer i året, men når brunsten blant søyene i flokken er synkronisert bør en ikke satse på at væren betjener mer enn 40 søyer. En synkronisert brunst er gunstig for at lammeperioden på vårparten ikke skal trekke i langdrag.
Norsk produksjonssau Merking og registrering thumb|Norsk sau med grønne plastmerker i begge ører I Norge er eier forpliktet til å føre journal over alle dyr og å oppbevare denne i minimum 10 år. Avlsvær som flyttes mellom dyrehold har i tillegg et identitetskort som følger væren. Journaloppføringer inkluderer fødselsdato, dato for slakting, slektskap, transport og om dyret har vært i kontakt med dyr fra andre dyrehold. Det siste er viktig for å håndtere utbrudd av smittsomme sykdommer mellom dyrehold. Til dette arbeidet er det selvfølgelig nødvendig å kunne se forskjell på sauene. Dette løses ved et plastmerke i hvert øre med påtrykt produsentnummer eller dyreholds-ID, som begge kommer fra Mattilsynet.
Alle sauer skal merkes før de er 30 dager gamle eller før de flyttes fra dyreholdet de ble født i.«Sau og geit» Mattilsynet Nabogårder har oftest forskjellige farger på merkene, slik at saueflokkene lett kan skilles fra hverandre på avstand, f.eks under sauesanking i utmark. Merkene er preget med informasjon på formen: MT-NO-12345678-7001. Her står MT-NO for Mattilsynet – Norge og blir fulgt av et åttesifret nummer som indikerer dyreholdet, det vil si gårdsbruket eller et 7-sifret nummer som indikerer dyreholds-ID-nummeret. Dette etterfølges av et femsifret individnummer, der første siffer indikerer året dyret er født i. Eldre dyr har firesifret individnummer.
Systemet administreres av merkeregisteret som ligger under Mattilsynet. Fra 2008 er det krav om elektronisk merking av sau. Dette innebærer en mikrobrikke med samme informasjon, støpt inn i plastmerket. Dette må ikke forveksles med radiomerking.
En «E» før «MT» indikerer at merket er erstatning for et tapt merke. Erstatningsmerker kan ha håndskrevne individnummer. Når sauer overføres til nye dyrehold merkes de straks med et hvitt øremerke. Vær som brukes som avlsdyr har oftest et ekstra lilla «kåringsmerke». Småfe som importeres fra utlandet merkes med lakserøde øremerker, ett for dyr fra EØS-land og to merker for dyr utenfra EØS.
Fôring