Kongeriket Preussen var en statsdannelse som ble opprettet den 18. januar 1701. Statsdannelsen var en direkte etterfølger av personalunionen Brandenburg-Preussen (1618–1701). Denne personalunionen ble regjert av Hohenzollerne, som både var kurfyrster av Brandenburg og hertuger av Preussen. Ved kongekroningen av Fredrik III av Brandenburg til Fredrik I av Preussen i 1701, ble personalunionen opphøyd til kongedømme.

Brandenburg var et keiserlig land, mens Preussen ikke var underlagt keiseren. Kongeriket Preussen, nå som betegnelse på hele statsdannelsen ble etter oppløsningen av Det tysk-romerske riket i 1806 den ledende tyske staten, som så samlet det tyske rike i 1871.

Etymologi Prøysserne var et baltisk folkeslag som ble assimilert av tyskerne. Det utdødde gammelprøyssiske språket tilhører den baltiske språkgruppen og er i slekt med språkene til latvierne og litauerne. Navnet dette folket brukte om seg selv var «Pruzzi», «Pruzzia», «Pruzzen» eller «Prutheni»; det første belegget finnes i et dokument fra 800-tallet. Ordet er muligens avledet av en latvisk rot som betyr «intelligens».1902 Encyclopedia: Prussia

Navnet Preussen eller Preußen stammer fra de latiniserte navneformene «Borussia» og «Porussia», som første gangen tatt i bruk av Peter av Dusburg (d. ca. 1326) i verket Chronicon terrae Prussiae. Den engelske navneformen Prussia ligger nær opptil den baltiske urformen Pruzzia. På norsk bokmål og riksmål skrives det Preussen; adjektivsformen er imidlertid prøyssisk, jf. prøyssisk blå.

Navnet Preussen ble tatt i bruk av hertugdømmet Preussen (1525–1618) og Brandenburg-Preussen (1618–1701), før opprettelsen av kongeriket Preussen i 1701. Fra 1918 til 1947 ble det også brukt av Fristaten Preussen.

Historie Bakgrunn thumb|left|Flagget til det nydannede kongeriket i 1701. Landes-fargene svart og hvit og den svarte ørnefiguren i Flagge des Königreiches Preußen hadde opphav i Den tyske ordens våpenmerke fra 1200-tallet. Rang, status og prestisje var viktige politiske faktorer på eneveldets tid. F.eks. hadde det meget rikere og mer betydningsfulle Markgrevskapet Brandenburg kommet i personalunion med hertugdømmet Preussen i 1618 gjennom huset Hohenzollern i det såkalte Brandenburg-Preussen. Brandenburg skilte seg ut ved at det var et keiserlig land, mens Preussen ikke var underlagt keiseren. Som en følge av Karl Gustav-krigene, garanterte fredsavtalene i Labiau og Bromberg av 1656 og 1657 Hohenzollernes rett til hertugdømmet Preussen.

Kurfyrste Fredrik III (1688–1713) benyttet derfor suvereniteten til hertugdømmet Preussen til å strebe etter kongemakt. Han konkurrerte i rang med kurfyrsten av Sachsen, som også var konge av Polen, og kurfyrsten av Hannover, som var arving til den engelske tronen. Som en motytelse til prøyssisk støtte mot Frankrike under den spanske arvefølgekrigen (1701–1714), gikk keiser Leopold I av Det tysk-romerske rike til slutt med på å gi ham kongemakt, og den 18. januar 1701 ble han kronet i Königsberg som Fredrik I, «konge i Preussen». Prisen for kongeverdigheten var at det nye kongeriket tok parti i alliansen mot Frankrike under den spanske arvefølgekrigen.

Den innskrenkede tittelen «i Preussen», og ikke «av Preussen», var viktig, fordi kongemakten ikke omfattet hele det prøyssiske territoriet. Det kongelige Preussen, med Kulmerland, Fyrstebispedømmet Ermland og Pommerellen, tilhørte på denne tiden Polen, og keiser Leopold I ønsket ikke en konflikt med nabolandet, hvor kongene gjorde krav på tittelen «konge av Preussen» helt frem til 1742.

Fredrik I (1701–1713) mini|Kongeriket Preussen på 1700-tallet, etter Polens delinger Den nye kongeriket var svært fattig og utarmet etter ødeleggelsene under tredveårskrigen, og spredt ut over et stort og spredt område over km fra hertugdømmets område i det sørøstlige Østersjøen, via Hohenzollernes hjemland i Brandenburg til eksklavene Hertugdømmet Kleve, Grevskapet Mark og Grevskapet Ravensberg i Rhinland.

I årene 1708 til 1710 døde anslagsvis en tredel av befolkningen i en byllepest.

Det svenske nederlaget i den store nordiske krig gjorde det slutt på den svenske innflytelsen i det tyske Østersjøområdet, og åpnet for en økt prøyssisk innflytelse.

Fredrik Vilhelm I (1713–1740) Kong Fredrik Vilhelm I var konge av kongedømmet Preussen i perioden 1713 til 1740. Han er kjent som Soldatkongen. Fredrik Wilhelm konsentrerte seg om å bygge opp Preussens militære makt.Hobson 2015, s. 80 Han sentraliserte og forbedret den prøyssiske staten, erstattet tvungen militærtjeneste for middelklassen med en årlig skatt, opprettet obligatoriske grunnskoler, og sørget for å rebefolke Øst-Preussen etter at befolkningen hadde blitt redusert som følge av byllepesten i 1709 og 1710.

Han levde spartansk for sin stand og likte best å være kledd i hæruniform. I motsetning til faren og bestefaren hadde han ikke mye til overs for kultur og motsatte seg offentlig pengebruk annet enn til militære formål. I hans levetid ble den prøyssiske hæren fordoblet og ble en sterk, stående hær.

Fredrik Wilhelm og hans kone Sophie Dorothea av Hannover hadde åtte overlevende barn.

Fredrik II (1740–1786)

mini|Fredrik den store, som kronprins mini|Polens-Litauens tre delinger Fredrik II ble konge i 1740, og historikere ser han som en ledende representant for det opplyste eneveldet.Hobson 2015, s. 79 Han brukte en traktat fra 1537 (som keiser Ferdinand I hadde lagt ned veto mot), hvor deler av Schlesien skulle bli overført til markgrevskapet Brandenburg dersom huset Piast døde ut, noe som skjedde i 1707. Han invaderte derfor Schlesien i 1740, i den såkalte første schlesiske krig, og dette skulle utløse den østerrikske arvefølgekrig. Etter å raskt ha okkupert Schlesien, tilbød Fredrik å gi beskyttelse til Maria Teresia av Østerrike dersom provinsene ble overført til ham. Tilbudet ble forkastet, men Østerrike hadde så mange andre motstandere å møte, at området forble under prøyssisk kontroll og dette ble formalisert ved freden i Berlin i 1742. Som gjenytelse forlot Preussen alliansen mot Østerrike.

De utenrikspolitiske konstellasjonene gjorde at Fredrik II i økende grad føle seg truet. Etter at den tysk-romerske keiseren hadde mistet Bayern, og dermed sin territoriale maktbasis i riket, hadde Preussen grunn til å frykte at Maria Theresia ville benytte sin økte innflytelse til å kreve tilbake Schlesien fra Preussen. Fredrik II forsøkte derfor i det følgende å skaffe Preussen allierte, og fant endelig ved traktaten i Nymphenburg forbundsfellene Bayern, Frankrike og Spania, og senere sluttet også Sachsen, Sverige, det bourbonske kongeriket Napoli (Napoli), Kurpfalz og Köln seg til alliansen. I motsetning til sine planer klarte han imidlertid ikke å vinne Russland for sin sak, noe som i de kommende årene nesten skulle vise seg å bli fatalt for Preussen.

Etter at Fredrik gjennom disse omfattende alliansene hadde sikret seg støtte, angrep han i august 1744 det østerrikske Böhmen og startet den andre schlesiske krig. Denne endte med Den andre fredstraktaten i Aachen som bekreftet Preussens kontroll over Schlesien. Dette ble videre bekreftet gjennom freden i Dresden av 25. desember 1745 mellom partene Østerrike, Sachsen og Preussen. I denne anerkjente Preussen Maria Teresias ektemann Frans I som tysk-romersk keiser, mot å beholde Schlesien.

Syvårskrigen bekreftet Preussens kontroll over Schlesien. Preussen hadde overlevd en krig med flere av sine naboer, som hver især var større. Dette betød at Preussens innflytelse økte voldsomt på bekostning av Det tysk-romerske rike.Hobson 2015, s. 76 Dette regnes av etterfølgende tyske historikere som noe av opptakten til dannelsen av det forente Tyskland. Den norske historikeren Rolf Hobson mener en mer treffende beskrivelse er at et ekspansivt Preussen ødela den balansen som Det tysk-romerske rike var avhengig av.

Etter Preussens annektering av Det kongelige Preussen i 1772 som følge av den første delingen av Polen, endret Fredrik sin tittel til «konge av Preussen» (tysk: König von Preußen).

Prøysserne hadde gjentatte ganger vært nær et fullstendig nederlag, og hadde alle fiendene invadert på samme tid er det tvilsomt om Fredrik kunne stått imot. Europas framtid ville da blitt drastisk forandret. Militært sett var høydepunktet i Fredriks krigføring ikke slagene, men de mange marsjene som han utførte på en utmerket måte. Hans mobilitet ble sterkt beundret av Napoléon Bonaparte, som forsøkte å benytte samme strategi i sine felttog.

Fredrik klarte å forbedre Preussen fra å være en bakgård i Europa og gjorde landet til en økonomisk sterk og politisk reformert stat. Hans innlemmelse av Schlesien i det prøyssiske kongeriket var iscenesatt for å gi Preussens nye industrielle råmaterialer, og han beskyttet disse industriene med høy toll og minimale restriksjoner på intern handel. Kanaler ble bygget, myrer ble drenert slik at de kunne bli til landbruksjord og nye avlinger, som potet og nepe, ble introdusert. Med hjelp fra franske eksperter, reorganiserte han systemet med indirekte skatt som gav staten mer inntekt enn direkte skatt. Han avskaffet tortur og gav vid religiøs frihet, selv om han selv ikke brydde seg noe særlig om religion. Han gav sin stat et moderne byråkrati, og lovene for embetsverket var basert på respekt for lov og etikk, i tillegg til yrkesstolthet. Denne arven ble gitt videre til den moderne tyske stat og er hovedgrunnen til at Fredrik fremdeles blir sett opp til som en stor statsmann i Tyskland.Hobson 2015, s. 80–81

Stagnasjon (1786–1807)

Etter at den barnløse Fredrik den store døde i 1786 ble hans nevø Fredrik Vilhelm ny konge, og han videreførte delingene av Polen sammen med Russland og Østerrike. Men ved hoffet etablerte det seg for første gang i prøyssisk historie en hoffstat med elskerinner og favoritter. Samtidig vokste Berlin i betydning på bekostning av Potsdam og Schloss Sanssouci. Berlin ble utbygget, blant annet åpnet Brandenburger Tor i 1791, tegnet av Carl Gotthard Langhans. En rekke andre klassiske byggverk fulgte.

Statsreformer og frigjøringskriger (1807–1815)

thumb|Preussen etter Wienerkongressen i 1815 Fredrik Vilhelm III var sønn av Fredrik Vilhelm II. Ved oppløsningen av Det tysk-romerske riket i 1806, mistet han tittelen som kurfyrste av Brandenburg, men lyktes i å inkorporere sine områder med Brandenburg til kongeriket Preussen. Til tross for tapene i Napoleonskrigene ble Preussens territorier sterkt utvidet ved Wienerkongressen og gjorde Preussen til den dominerende makten i det nordlige Tyskland.

Restaurering og reaksjon, Vormärz og marsrevolusjonen (1815–1848)

Fra revolusjonen til den danske krig (1849–1864)

Krig med Danmark

thumb|250px|Fra kampene ved Dybbøl i april 1864 Kongeriket Danmark var på denne tiden i personalunion med hertugdømmene Schleswig og Holstein, som siden Ribebrevet av 5. mars 1460 skulle være «op ewig ungedeelt» (evig udelt). Holstein tilhørte det tyske forbund, mens Schleswig var et dansk len. Forsøkene til regjeringen i København på å slå sammen Schleswig og Holsteins innenfor en ny dansk nasjonalstat, førte i 1864 til at det tyske forbund under ledelse av Preussen og Østerrike startet den andre slesvigske krig. Etter krigen måtte den danske kronen den 2. oktober 1864 undertegne freden i Wien, som overførte Schleswig, Sachsen-Lauenburg og Holstein til det tyske forbund. I Gasteinkonvensjonen av 1865 falt Schleswig under prøyssisk, Holstein under østerriksk kontroll, mens Østerrike kjøpte retten til Sachsen-Lauenburg av den prøyssiske kronen.

Krig med Østerrike

thumb|General Helmuth von Moltke