Taiwan, offisielt Republikken Kina (ROC), er et land i Øst-Asia med sjøgrenser mot Kina (PRC) i nordvest, Japan i nordøst, og Filippinene i sør. Landet består av øya Taiwan, i tillegg til Penghu, Kinmen, Matsu. ROC kontrollerer et territorie på tilsammen 168 øyer. Taipei er landets hovedstad. Med en befolkning på 23,9 millioner er Taiwan blant verdens tettest befolkede land.
Taiwanske urfolk bosatte øya for mange tusen år siden, men utgjør i dag et lite mindretall. Nederlandske og spanske settlere etablerte handelsstasjoner på Taiwan utover på 1600-tallet. Qing dynastiet tok kontroll over deler av vestkysten i 1683. I 1885 erklæres Taiwan som provins i Qing-riket, men de måtte avstå territoriet til Japan i 1895. Japans betingelsesløse kapitulasjon i den andre kinesisk-japanske krigen i 1945 førte til at Taiwan ble overført til ROC, som i 1911 hadde styrtet Qing-dynastiet.
Den kinesiske borgerkrigen mellom Kuomintang og kommunistene endte med at kommunistene tok kontroll over det kinesiske fastlandet og proklamerte Folkerepublikken Kina (PRC) i 1949. Nasjonalistpartiet Kuomintang trakk seg tilbake til Taiwan og videreførte sin republikk (ROC) der. De hevdet frem til 1991 å være hele Kinas lovlige regjering. På 1960-tallet skjøt handel og økonomi fart på øya og man begynte å snakke om det "taiwanske mirakel"Gold, Thomas B. (1985). State and Society in the Taiwan Miracle. M.E. Sharpe. ISBN 978-1-317-45940-8.. Kuomintang styrte Taiwan med unntakstilstandslover i 40 år. Etter Chiang Kai-Sheks død i 1975, utviklet Taiwan seg fra en undertrykkende ettpartistat til å bli et stabilt demokrati. Ved valget i 2024 stilte 16 partier og uavhengige kandidater til valg.
Taiwans status er idag komplisert. Kina anser Taiwan som en del av Kina. Dette omtales som Beijings ett-Kina-prinsipp. USA følger en mer tvetydig linje, en såkalt ett-Kina-politikk som anerkjenner Beijing som Kinas eneste myndighet, men anser ikke Taiwan som en del av Kina. Bare 12 stater anser Taiwan som en selvstendig nasjon. Norge følger Kinas ett-Kina-politikk, men de fleste land i Europa følger USAs ett-Kina-politikk. For ikke å provosere Kina har de fleste land bare uformell kontakt med Taiwan. Kina boikotter stater som anerkjenner Taiwan, og motarbeider Taiwans muligheter til å bli medlem av FN.
I siste halvdel av 1900-tallet ble Taiwan, under nasjonaliststyret, raskt industrialisert. Taiwan er en av «de fire tigerøkonomiene» i Asia, ikke minst kjent for sin avanserte elektronikk, og et av verdens rikeste og mest utviklede land.
Naturgeografi Den km² store øya Taiwan ligger utenfor den sørøstlige kysten av det kinesiske fastlandet. Øya er 394 km lang og 144 km på det bredeste. Øya skilles fra fastlandet med det anslagsvis 180 km brede Taiwanstredet. Stredet er 220 km på sitt bredeste og 130 km på sitt smaleste, og aldri dypere enn 100 m. Omkransende hav er Østkinahavet i nord, Filippinerhavet i øst, Luzonstredet rett sør samt Sørkinahavet i sørvest, som alle er deler av Stillehavet. Taiwan har en kystlinje på 1 566,3 km. Taiwan hevder i tillegg et territorialfarvann på 12 nm (22,2 km) og en økonomisk sone på 200 nm (370,4 km). thumb|left|upright|Taiwan er fjellendt i øst og flat i vest. thumb|Dabajian, et av de høyeste fjellene på Taiwan. thumb|Elven San Guang på det nordvestlige Taiwan. Formen på øya Taiwan kan minne om en søtpotet. Derfor har spesielt minnantalende taiwanere iblant omtalt seg selv som «barn av søtpoteten».
Øya karakteriseres av kontrasten mellom de østlige og de vestlige delene. De to tredjedelene av øyas areal som utgjør den østlige delen, består for det meste av ulendt terreng med fem fjellkjeder fra nord til sør. Mesteparten av befolkningen er bosatt på den vestlige tredjedelen av øya, som er preget av slettelandskapet Chianan. Taiwans høyeste punkt er Yu Shan (3 952 moh.), og fem andre fjelltopper ligger høyere enn 3 500 moh. Med dette er Taiwan verdens fjerde høyeste øy. Fjellene er kilder til de lengste elvene på Taiwan, heriblant Zhuoshui (186 km), Gaoping (171 km), Dadu (116 km) og Xiuguluan (104 km).
Mineralressurser på Taiwan omfatter små forekomster av gull, kobber, kalkstein, marmor og asbest. Mesteparten av mineralressursene er allerede utnyttet. Mens Taiwan har store kullfelt, er forekomstene av naturgass og olje ubetydelige. Anslagsvis 55 % av øya, spesielt de kuperte terrengene, er skogkledd, mens 24 % er dyrkbar mark. 15 % av arealet disponeres til andre formål, herav 5 % til beiteland og 1 % til permanente avlinger.
Øygruppen Penghu, eller Pescadores, måler til sammen 126,9 km² og ligger 50 km vest for Taiwan. Mer fjerntliggende øyer som kontrolleres av Taiwan, er Kinmen, Wuchiu og Matsuøyene utenfor kysten av Fujian på fastlandet, med et samlet areal på 180,5 km². Dongshaøyene og Taiping, den største av Spratlyøyene, i Sørkinahavet måler til sammen 2,9 km² og har ingen permanent bosetning. Øyene i Sørkinahavet blir administrert sammen med Kaohsiung.
Geologi Taiwan ligger på kontinentalsokkelen til den eurasiske kontinentalplaten. Øya befinner seg likevel i et komplekst tektonisk område mellom Yangtzeplaten i vest og nord, Okinawaplaten i nordøst og Filippinerplaten i øst og sør. Mye av det kuperte terrenget på øya er skapt gjennom kollisjoner mellom den eurasiske platen og den filippinske havbunnsplaten. Likeledes er østlige og sørlige deler av Taiwan mye formet av vulkansk aktivitet. En kjede av vulkaner strekker seg fra Taiwan til Luzon.
De store forkastningene på Taiwan samsvarer med sutursonene mellom terranene. Som følge av dette har øya vært utsatt for en rekke store jordskjelv. USAs geologiske undersøkelse rangerer Taiwan som et høyrisikoområde med en score på 9/10 poeng.
Klima Taiwan ligger på Krepsens vendekrets og har et tropisk til subtropisk monsunklima, påvirket av havet. Den nordlige delen av øya har en regnsesong som varer fra januar til slutten av mars, som en del av den asiatisk vintermonsunen. Den østasiatiske regnperioden, méiyǔ, inntreffer i mai. Hele øya har varme og fuktige somre fra juni til september. De midtre og sørlige delene av øya har ikke den forlengede monsunperioden i vintermånedene. Tyfoner er vanlige mellom juli og oktober. Gjennomsnittlig årlig nedbør er 2 500 mm, men varierer fra 1 300 mm langs vestkysten til mer enn 6 000 mm i fjellskråningene i øst.
Flora og fauna thumb|upright|Svartbjørnunge klatrer i et løvtre.
Før Taiwan ble særlig påvirket av menneskelig bosetting, varierte vegetasjonen på øya fra tropisk regnskog i lavlandet, via tempererte skoger til boreal barskog og alpine vekster. Siden har mesteparten av slettelandet og de lave åsene i vest og nord blitt ryddet til jordbrukformål. Skogene i fjellområdene er fremdeles veldig sammensatte, med flere stedegne arter, slik som formosasypress og formosagran. Tidligere fantes også kamfertre i lavereliggende terrenger. Disse artene er alle truede. Av 4 077 plantearter er 1 067 stedegne arter.
Det finnes flere stedegne dyrearter, slik som geitedyret formosaserov, formosisk sikahjort og formosisk innlandslaks. Noen av disse er sterkt utrydningstruet. Taiwan har få rovpattedyr, i alt elleve arter, og oteren og en stedegen leopardart er ansett som utryddet på øya. Det største rovpattedyret, formosisk svartbjørn, er en sjelden og truet art. Av de mange stedegne fugleartene kan nevnes taiwanblåskjære og swinhoefasan.
Taiwan har siden 1972 opprettet syv nasjonalparker, hvorav seks på Taiwan. Den marine nasjonalparken på Dongshaøyene omfatter i all hovedsak atoller. Nasjonalparkene har et samlet landareal på ca. 3 124 km², og tilsvarer 8,6 % av Taiwans landareal.
Demografi Befolkningen er på over 23 millioner, hvorav rundt er taiwansk urbefolkning. Om lag halvparten av de sistnevnte folkegruppene har i løpet av 1900-tallet latt seg sinifisere i utstrakt grad; taler kinesisk og har overtatt kinesiske skikker. De øvrige rundt ti stammer holder fast på sine språk og skikker, selv om de også lærer kinesisk på skolen.
De første kinesiske innvandrere kom til Taiwan mellom 900-tallet og 1200-tallet; de var hakkaer (keija). Andre kinesere tilkom senere, blant dem mange minnantalende, det vil si kinesere fra den halvdelen av den fastlandskinesiske provinsen Fujian som ligger sør for elven Min. Disse kineserne bosatte seg i kystlandet, og kalles ofte taiwanske kinesere for å skille dem fra de mange kinesere (kalt fastlandskinesere) som strømmet over til øya i 1949/1950 og fremover for å flykte unna det kommunistiske regime som hadde etablert seg der. Også Kinas nasjonalistregjering (Kuomintang), som hadde regjert hele Kina siden 1911, flyktet til Taiwan i 1949, etter at de var slått av kommunistene i den kinesiske borgerkrig.
Språk Offisielt språk i Taiwan er mandarinkinesisk, men mange snakker også taiwansk, som er en variant av hokkien, og kanskje hakka. I likhet med Hongkong og Macao bruker Taiwan tradisjonell kinesisk til å skrive språket, men noen av tegnene er ikke de samme.
Historie
Fra 1911 til 1949/50 Xinhairevolusjonen var opprøret som styrtet Qing-dynastiet i Kina. Utfallet ble opprettelsen av Republikken Kina. Opprøret varte mellom 10. oktober 1911 og 12. februar 1912. Opprøret spredte seg først gjennom sørkinesiske provinser. Xuantong-keiseren (Puyi) abdiserte etter lange forhandlinger mellom rivaliserende keiserlige og republikanske regimer i Beijing og Nanjing.
Den første regjeringen ble dannet i Nanjing den 12. mars 1912 med Sun Yatsen som president. Men han overlot etter hvert presidentvervet til Yuan Shikai, som døde i 1916. Han etterlot en republikansk regjering i oppløsning, og nå begynte perioden kjent som krigsherrenes tid (1916–1928), da Kina ble styrt av rivaliserende militære ledere, såkalte krigsherrer. I 1919 startet 4. mai-bevegelsen, som var imot utlendinger og for kinesisk nasjonalisme. De sådde frøene til høyre- og venstrefløyer som skulle sette sitt preg på kinesisk politikk for en lang tid fremover.
Sun Yatsen etablerte i 1920-åra en revolusjonær base i det sørlige Kina. Med hjelp av Sovjetunionen gikk han i allianse med det kinesiske kommunistparti (KKP). I 1925 overtok Chiang Kai-shek etter Sun, som var død av kreft. Han ble leder av Kuomintang (KMT), det kinesiske nasjonalistparti. Chiang klarte å få kontroll over det meste av det sørlige og sentrale Kina. I 1927 gikk Chiang ut mot kommunistpartiet, og presset dem ut av basene sine i det sørlige og sentrale Kina. Striden mellom nasjonalistene og kommunistene fortsatte fram til den andre verdenskrigen, hvor de sloss sammen mot japanerne fra 1937 til 1945.
Under Kairoavtalen av 1943, ble de allierte stater enige om at Taiwan etter krigsslutt måtte tilbakeføres til Kina. Som følge av Japans kapitulasjon etter annen verdenskrig skjedde dette i 1945. (Japan oppgav endelig alle formelle krav på området i 1952.)
Fra 1949 Etter det japanske nederlag i andre verdenskrig, fortsatte den kinesiske borgerkrigen. I 1949 måtte Chiang og nasjonalistene flykte til Taiwan, men lovet å erobre Fastlands-Kina så snart som det lot seg gjøres. Hans styrker tapte i løpet av noen måneder dominansen over de gjenværende oppråder på fastlandet som kommunistene så langt ikke var trengt frem til, skjønt geriljamotstand pågikk i noen tid. Den store øya Hainan forble under Republikkens styre til et stykke ut i 1950.
Nasjonalistregjeringen (Kuomintang) ble til å begynne med, hilst velkommen av den lokale taiwanske befolkning. Men dets styresett vakte snart motstand, og i 1947 fulgte den såkalte 28. februar-hendelsen som endte med blodig undertrykkelse fra de nye makthaveres side, og mellom 10 000 og 30 000 døde.
Nasjonalistene styrte med militære unntakslover fra 1949 til 1987. Dette har antakelig vært med på styrke de separatistiske krefter innen den taiwanske opposisjon.