Mohammed Abdel Rahman Abdel Raouf Arafat al-Kidwa al-Husseini (arabisk:), kjent som Yasir Arafat og med dekknavnet Abu Ammar, (1929–2004)Arafat hevdet selv at han ble født den 4. august 1929, men etter at hans fødselsattest ble funnet i Kairo ble det slått fast at hans virkelige fødselsdato er 24. august 1929. var en palestinsk leder. Han var formann i Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) og president i Den palestinske selvstyremyndigheten,Noen kilder bruker tittelen formann fremfor president; det arabiske ordet for begge titlene er det samme. Se President i den palestinske selvstyremyndigheten for mer informasjon. og kjempet utrettelig mot den israelske stat og for palestinsk selvråderett. Han brukte mye av sitt liv på å lede det sekulære, politiske partiet Fatah, som han dannet i 1959. Arafat var opprinnelig imot Israels eksistens, men modifiserte sin posisjon i 1988 da han aksepterte resolusjon 242 fra FNs sikkerhetsråd.
Arafat og hans bevegelse opererte fra flere arabiske land. På slutten av 1960-tallet og starten av 1970-tallet kjempet Fatah mot Jordan, i det som skulle bli en kortvarig konflikt. Arafat og Fatah ble presset ut av Jordan og inn i Libanon, hvor de var mål for Israels invasjoner i 1978 og 1982. Flertallet av det palestinske folket, uavhengig av politisk ideologi eller fraksjon, anså ham for å være en frihetskjemper og martyr som symboliserte deres nasjonale ønsker. Mange israelere så derimot Arafat som en terrorist på grunn av de mange angrepene hans gruppe begikk mot sivile.
Senere i karrieren deltok Arafat i en rekke forhandlinger med de israelske myndighetene, med sikte på å gjøre slutt på den flere tiår lange konflikten mellom Israel og PLO. Forhandlingene inkluderte Madridkonferansen i 1991, Oslo-avtalen i 1993 og Camp David-forhandlingene i 2000. Hans politiske rivaler, inkludert islamister og flere venstreorienterte PLO-medlemmer, anklaget ham ofte for å være korrupt eller for å være underdanig i sine forhandlinger, og i sine avtaler med de israelske myndighetene. I 1994 mottok Arafat Nobels fredspris sammen med Yitzhak Rabin og Shimon Peres for sine forhandlinger i Oslo. På denne tiden kom Hamas og andre paramilitære organisasjoner til makten og undergravde autoriteten som Fatah og Arafat hadde gjort krav på.
Sent i 2004, etter å ha vært innesperret i sitt hovedkvarter i Ramallah i over to år av den israelske armeen, ble Arafat syk og falt i koma. Arafat døde den 11. november 2004, i en alder av 75 år. Dødsfallet skapte stor sorg blant det palestinske folket, og det ble spekulert hyppig i media om potensielle dødsårsaker. Den eksakte dødsårsaken er fortsatt ukjent, og selv om legene snakket om idiopatisk trombocytopenisk purpura og skrumplever, ble det ikke foretatt noen obduksjon.
Tidlig liv Fødsel og barndom
Arafat ble født i Kairo av palestinske foreldre.Ikke sikkert; omdiskutert; de fleste kilder, inkludert Tony Walker, Andrew Gowers, Alan Hart og Said Aburish, oppgir Kairo som Arafats fødested, mens andre oppgir hans fødested som Jerusalem, så vel som Gaza. Se her og her for mer informasjon. Noen tror også at Jerusalem som fødested kanskje kan ha vært et lite kjent rykte startet av KGB..Johnston, Elgin H., and Jerold C. Mathews. A History of Palestine 1900-1950, s. 1063. Addison-Wesley, Sydney, Australia, 1978. ISBN 978-0-321-00682-0 Hans far, Abdel Raouf al-Kidwa al-Husseini, var fra Gaza; Yasirs farmor var fra Egypt. Arafats far jobbet som tekstilhandler i Kairos flerkulturelle distrikt, Sakanini. Yasir var den nest yngste av syv barn og var, (sammen med sin yngre bror Fathi), det eneste avkommet som ble født i Kairo. Hans mor, Zahwa Abul Saoud, døde av en nyresykdom i 1933, da Arafat var fire år gammel.
Arafats første tilknytning til Jerusalem ble etablert da hans far, som ikke var i stand til å oppdra syv barn på egen hånd, sendte ham og hans bror Fathi til deres mors familie i det marokkanske kvarter i Gamlebyen. De bodde der med sin onkel, Selim Abul Saoud, i fire år. I 1937 kalte faren dem tilbake for at de skulle bli tatt hånd om av deres eldre søster, Inam. Arafat fikk et stadig dårligere forhold til sin far. Da faren døde i 1952, unnlot Arafat å møte opp i begravelsen. Han besøkte heller ikke farens grav før han returnerte til Gaza.
Utdannelse og den arabisk-israelske krig i 1948 I 1944 begynte Arafat studier ved Kong Fuad Is Universitet og tok avgangseksamen i 1950. Han hevdet senere å ha søkt bedre forståelse for jødedommen og sionismen ved å delta i diskusjoner med jøder og ved å lese publikasjoner av Theodor Herzl og andre fremtredende sionister. Samtidig utviklet hans interesse for arabisk nasjonalisme seg, og han begynte å anskaffe våpen som skulle smugles inn i det daværende Palestinamandatet, for å brukes av irregulære styrker i den høyere arabiske komité og milits i den hellige krigs armé.
Under den arabisk-israelske krig i 1948 forlot Arafat universitetet og planla å slutte seg til de arabiske styrkene i Palestina, i likhet med andre arabere, for å slåss mot israelske styrker. I stedet for å slutte seg til den palestinske fedayeen, sloss Arafat sammen med Det muslimske brorskapet, selv om han ikke ble offisielt medlem av organisasjonen. Arafat kjempet i Gaza-området (som var hovedslagmarken for egyptiske styrker under hele konflikten). Tidlig i 1949 ebbet krigen ut, i Israels favør, og Arafat dro tilbake til Kairo grunnet mangel på forsyninger.
Da Arafat returnerte til universitetet, begynte han å studere byggeteknikk og var president for Den Palestinske Studentunion (GUPS) fra 1952 til 1956. I sine første år som president for unionen, ble universitetet omdøpt til Universitetet i Kairo etter at et kupp anført av bevegelsen «de frie offiserer» hadde styrtet Kong Faruk I fra tronen. På dette tidspunktet hadde Arafat tatt avgangseksamen med bachelorgrad i byggeteknikk for å bli bygningsingeniør, og han ble innkalt til tjeneste for å kjempe med egyptiske styrker under Suezkrisen. Han deltok likevel ikke i krigføringen. Senere samme året, på en konferanse i Praha, kledde han seg i et helhvitt palestinaskjerf – forskjellig fra det rutete som han senere tok i bruk i Kuwait, som ble hans kjennemerke.
Navn Arafats opprinnelige, fulle navn var Mohammed Abdel Rahman Abdel Raouf Arafat al-Kidwa al-Husseini. Mohammed Abdel Rahman var hans fornavn; Abdel Raouf var farens navn og Arafat var bestefarens. Al-Kidwa var navnet på hans familie og al-Husseini var klanen som al-Kidwaene tilhørte. Det bør bemerkes at Arafats klan, al-Husseini, var basert i Gaza og ikke er den samme som den velkjente al-Husseini-klanen fra Jerusalem - men hans mor stammer fra den klanen, fra mufti Mustafa al-Husseini (d. 1868).
Siden Arafat ble oppdratt i Kairo, var det vanlig å følge tradisjonen med å unnlate navnene Mohammed eller Ahmad fra fornavnet; kjente egyptere som Anwar Sadat og Hosni Mubarak fulgte denne praksisen. Arafat sløyfet i tillegg Abdel Rahman og Abdel Raouf fra navnet sitt. På begynnelsen av 1950-tallet tok han navnet Yasir, og i starten på sin karriere som geriljasoldat tok han krigernavnet Abu Ammar. Begge navnene er relatert til Ammar ibn Yasir, en av Muhammeds første følgesvenner. Han kvittet seg med mesteparten av sine andre navn, men beholdt Arafat på grunn av dets viktige posisjon i Islam.
Fatahs fremvekst Dannelsen av Fatah Som et resultat av Suezkrisen i 1956 tillot den egyptiske presidenten Gamal Abdel Nasser, en av lederne i «De frie offiserer», at UNEF I etablerte seg på Sinaihalvøya og Gazastripen. Dette førte til at alle geriljatropper eller «fedayeenere» ble fordrevet derfra, også Arafat. Arafat forsøkte tidlig å skaffe seg visum til Canada og senere til Saudi-Arabia, men fikk avslag på begge søknadene. I 1957 søkte han visum til Kuwait (på den tiden et britisk protektorat) og fikk søknaden godkjent, basert på hans arbeid innen byggeteknikk. I Kuwait møtte han to palestinske venner fra Universitetet i Kairo, Salah Khalaf (Abu Iyad) og Khalil Wazir (Abu Jihad), som begge var åpne medlemmer av Det muslimske brorskapet i Egypt. Sammen fungerte de som Arafats høyre hånd i hans fremtidige, politiske engasjement. I 1960 fikk Arafat hjelp av Abu Iyad til å få midlertidig jobb som lærer.
thumb|Palestinas flagg, tatt i bruk av Palestinas frigjøringsorganisasjon fra den ble dannet i 1964
Arafat utviklet stadig nye vennskap med andre palestinske flyktninger (noen var bekjente fra tiden i Kairo), og de etablerte gradvis gruppen som senere fikk navnet Fatah. Datoen for dannelsen av Fatah er ikke kjent. I 1959 fikk gruppen derimot promotert sin eksistens i et nasjonalistisk, palestinsk tidsskrift, Filastununa Nida al-Hayat («Vårt Palestina, livets kall»), som ble skrevet og redigert av Abu Jihad. FaTaH er et omvendt akronym av det arabiske navnet Harakat al-Tahrir al-Watani al-Filastini som kan oversettes med «Den palestinske nasjonale frigjøringsbevegelsen». Ordet Fatah ble også brukt i tidlig islamsk tid for å referere til «erobring».
Fatah dedikerte sitt arbeid til frigjøringen av Palestina gjennom væpnet strid, startet av palestinerne selv. Dette skilte dem fra andre palestinske, politiske organisasjoner og geriljagrupper, som hovedsakelig hadde sterk tro på en samlet, arabisk respons. Arafats organisasjon bandt seg aldri til ideologien til de store, arabiske, nasjonale myndighetene på den tiden, mens andre, palestinske fraksjoner ble dominert av Egypt, Irak, Saudi-Arabia, Syria og andre.
Arafat nektet på generell basis å akseptere donasjoner til organisasjonen fra store arabiske land. Dette var i samsvar med hans ideologi, og et forsøk på å holde seg uavhengig av dem. Samtidig ønsket han ikke å distansere seg helt og søkte deres støtte ved å unngå allianser med grupper tilknyttet andre ideologier. I Kuwait jobbet Arafat mye for å etablere et fundament for Fatahs fremtidige finanser. Dette gjorde han ved å ta imot bidrag fra de mange velstående palestinerne som jobbet der og i andre gulfstater som Qatar, (hvor han møtte Mahmoud Abbas i 1961). Bidragsyterne var i hovedsak forretningsmenn og oljearbeidere, og de bidro med kraftig økonomisk støtte til organisasjonen. Arafat gjorde dette også i andre arabiske land, blant annet i Libya og Syria.
I perioden 1962–1966 innvandret Arafat og hans nærmeste venner til Syria – et land med grense til Israel – som nylig hadde gått ut av en union med Nassers Egypt. I Syria var han i stand til å rekruttere medlemmer i større grad, og omsider bygge opp til væpnet kamp mot Israel. Før dette hadde Fatah hatt omtrent 300 medlemmer og ingen soldater. Fatahs slagkraft økte gradvis etter Arafats avgjørelse om å tilby langt høyere lønninger til medlemmer av den palestinske frigjøringshæren (PLA), PLOs militærstyrke, som ble dannet av Den arabiske liga sommeren 1964. Den 31. desember samme året forsøkte al-Assifa, som var Fatahs væpnede enhet på den tiden, å infiltrere Israel. De ble stoppet og holdt igjen av libanesiske sikkerhetsstyrker. Flere forsøk fulgte i ettertid med Fatahs dårlig trente og svakt utrustede krigere. Dette endte i både vellykkede og mislykkede raid, hvorav flere var ledet av Arafat personlig.
Arafat og Abu Jihad ble anholdt i Syria etter at den pro-syriske palestinske lederen Yusuf Orabi ble drept. Noen timer før drapet hadde Arafat diskutert med ham i et forsøk på å samle fraksjonene og for å spørre om Orabis støtte mot Arafats rivaler i Fatah. Like etter at Arafat forlot møtet, ble Orabi kastet ut av vinduet fra en tre etasjers bygning, og syrisk politi rettet umiddelbart mistanke mot Arafat. Det syriske politiet hadde nære kontakter med Hafez al-Assad, som var en «nær venn» av Orabi. Assad iverksatte et etterforskningspanel, som erklærte Arafat og Abu Jihad skyldige i drapet. Likevel ble begge to benådet av Syrias president Salah Jadid, men hendelsen førte til et dårlig forhold mellom Assad og Arafat. Dette viste seg senere da Assad ble president i Syria.
Palestinernes leder