Leonid Iljitsj Bresjnev (1906–1982) var en sovjetisk politiker. Han ledet Sovjetunionen som generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti fra 1964 til 1982. Under hans styre økte Sovjetunionen sin militærmakt og utenrikspolitiske innflytelse, men hjemme stagnerte økonomien.
Bresjnev ble født i en russisktalende familie i Ukraina. Han utdannet seg til ingeniør og arbeidet først i jern- og stålindustrien. Under den andre verdenskrig tjenestegjorde han som politisk kommissær i Den røde armé, der han ble generalmajor. Josef Stalin ble etter hvert oppmerksom på Bresjnev og tok ham inn i kommunistpartiets sentralkomité. Etter Stalins død i 1953 ble han sjef for det politiske arbeidet i hæren og marinen, så medlem av politbyrået i Sovjetunionen. Bresjnev var en av Nikita Khrusjtsjovs fortrolige, men posisjonerte seg for å etterfølge ham og fikk ham avsatt i 1964.
Bresjnev søkte andres råd og delegerte mye politisk ansvar, så han kunne konsentrere seg om utenriks- og forsvarspolitikken. Under Prahavåren i 1968 besluttet han å invadere Tsjekkoslovakia. Denne intervensjonspolitikken overfor Østblokken ble kjent som Bresjnev-doktrinen. Han la til grunn en avspenningspolitikk overfor Vestblokken. Hans siste store avgjørelse var invasjonen av Afghanistan i 1979.
Bresjnev økte militærutgiftene og forsøkte ellers å styre uten meningsfulle økonomiske reformer. Han fremstod i likhet med resten av partiledelsen som aldrende og passiv. Bresjnev døde i 1982, etter flere års sykdom, og ble etterfulgt av menn av sin egen generasjon. Generasjonsskiftet kom først med Mikail Gorbatsjov, som sørget for politiske og økonomiske reformer.
Familiebakgrunn og yrkesliv Bresjnev ble født Большая советская энциклопедия, 3-е изд., Москва, Советская энциклопедия, 1971, т. 4, с. 17.Большая Российская энциклопедия, М., Большая Российская энциклопедия, 2006, т. 4, с. 185. (ifølge andre kilder Маршалы Советского Союза. Личные дела рассказывают. М., издательство «Любимая книга», 1996 год, с. 18.В. А. Егоршин. Фельдмаршалы и маршалы. М., 2000.) i en russisktalende familie i Kamenskoje (på ukrainsk Kamjanske) i Ukraina, som den gang var en del av Det russiske keiserdømmet. Foreldrene var metallarbeider Ilja Jakovlevitsj Bresjnev og hustru Natalia Denisovna Masalova. Foreldrene bodde i den russiske landsbyen Bresjnevo i Kursk oblast før de flyttet til Kamenskoje. Leonid Bresjnev ble beskrevet som etnisk ukrainer i noen offentlige dokumenter, deriblant passet, og som russer i andre.
Som mange andre unge i tiden etter den russiske revolusjon i 1917 fikk han en teknisk utdannelse. Først studerte han landmåling, men skiftet fagfelt til metallurgi. Han ble uteksaminert med ingeniørutdannelse i metallurgi fra Dniprodzerzjynsk metallurgiske høyskole i 1935. Deretter arbeidet han som prosessingeniør i jern- og stålproduksjon i det østlige Ukraina. Han giftet seg i 1928 med Viktoria Denisova (1908–1995) fra Belgorod, etter at de hadde kjent hverandre i tre år. Paret ble foreldre til Jurij Bresjnev og Galina Bresjneva. Sønnen var Sovjetunionens visehandelsminister 1976–1983.
Bresjnev ble medlem av ungdomsorganisasjonen Komsomol i 1923 og selve kommunistpartiet i 1929. Han møtte Nikita Khrusjtsjov for første gang i 1931, og Khrusjtsjov ble raskt hans mentor. I perioden 1935–1936 gjennomgikk han den obligatoriske førstegangstjenesten som politisk kommissær ved en stridsvognsfabrikk. Senere i 1936 ble han direktør ved sin gamle ingeniørhøyskole i Dniprodzerzjynsk. Samme år ble han overført til Dnipropetrovsk, hvor han ble partisekretær i 1939 og ansvarlig for byens viktige våpenindustri. I likhet med Khrusjtsjov og Aleksej Kosygin tilhørte Bresjnev den nye klassen av intellektuelle fra bonde- og arbeiderstanden, som stod sentralt i Stalins nasjonsbygging. Denne klassen ble i stor grad forskånet for Stalins store terror i 1937–1939, og kunne deretter avansere raskt med nye åpninger i parti- og statsapparatet.
Militærtjeneste thumb|Lenonid Bresjnev (til høyre) som politisk kommissær i 1942.
Som de fleste middels høyt rangerte partimedlemmer ble Bresjnev innrullert i militæret ved den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941. Bresjnev forsøkte å evakuere virksomheter i Dnipropetrovsk østover i Sovjetunionen, men byen ble okkupert av tyskerne den 26. august. I oktober ble han tilknyttet den politiske administrasjonen for sørfronten i Den røde armé med rang av brigadekommissær (oberst). Da Ukraina ble okkupert av tyskerne i 1942, ble Bresjnev sendt til Kaukasus som nestleder i den politiske administrasjonen for den transkaukasiske fronten.
I april 1943 ble han leder for den politiske avdelingen i den 18. hær, som ble en del av Den første ukrainske front senere samme år. Dette skjedde samtidig med at Den røde armé rykket vestover gjennom Ukraina. Frontens øverste politiske kommissær var Nikita Khrusjtsjov, som hadde støttet Bresjnevs avansement i partiet siden 1930-årene. Mot slutten av krigen ble Bresjnev den fremste politiske kommissæren i Den fjerde ukrainske front, som gjennomførte Praha-offensiven på slutten av krigen. Bresjnev forlot hæren med rang av generalmajor i august 1946. Han hadde tilbragt hele krigen som politisk kommissær istedenfor militærkommandant. Etter å ha deltatt i gjenoppbyggingen av Ukraina, ble han igjen partisekretær i Dnipropetrovsk.
Avansement etter krigen I 1950 ble han varamedlem av Det øverste sovjet, den lovgivende forsamlingen i Sovjetunionen. Senere samme år ble han oppnevnt til førstesekretær i kommunistpartiet i Moldova. Etter et møte med Stalin i 1952 ble Bresjnev forfremmet til medlem av sentralkomiteen i Sovjetunionens kommunistiske parti og medlem uten stemmerett i politbyrået i Moskva i Kreml.
Stalin døde i mars 1953, og i den reorganiseringen som fulgte, ble et mindre politbyrå innsatt. Selv om Bresjnev ikke ble medlem av politbyrået, ble han oppnevnt til sjef for den politiske administrasjonen i hæren og marinen med rang av generalløytnant. Khrusjtsjov etterfulgte Stalin som generalsekretær, og Bresjnev tok hans side i konflikten med Georgij Malenkov. I 1955 ble Bresjnev oppnevnt til førstesekretær i kommunistpartiet i Kasakhstan. På overflaten hadde han i oppgave å lede nydyrkingen av nytt jordbruksareal, et ledd i Jomfrulandplanen. I realiteten ble han involvert i utviklingen av Sovjetunionens atomvåpenprogram, herunder Bajkonur kosmodrom i Kasakhstan. Jomfrulandplanen lyktes ikke i å løse den sovjetiske matvaremangelen, og Bresjnev ble kalt tilbake til Moskva i 1956.
Da han kom tilbake til Moskva, ble han på nytt medlem uten stemmerett i politbyrået. Han fikk i oppgave å overvåke forsvarsindustrien, Sovjetunionens romprogram og Bajkonur, tungindustri og kapitalbygging. På dette tidspunktet var han blant Khrusjtsjovs mest betrodde medarbeidere, og støttet ham da Malenkov og eldre stalinister forsøkte å velte ham i juni 1957. Heretter ble Bresjnev medlem med stemmerett i politbyrået. Han ble andresekretær i sentralkomiteen i 1959 og formann i presidentskapet i Det øverste sovjet i mai 1960. Dette gjorde ham til offisielt statsoverhode, men den reelle makten lå fortsatt hos generalsekretær Khrusjtsjov i kommunistpartiet.
Khrusjtsjov blir avsatt thumb|left|Bresjnev og Aleksandar Ranković hilser en folkemengde under et besøk i Velenje i Jugoslavia i 1962.
Frem til rundt 1962 var Khrusjtsjov partiets ubestridte leder. Etter hvert som han ble eldre, ble han mindre konsistent i sin lederstil, noe som undergravde tilliten til ham. Sovjetunionens økonomiske problemer økte presset på Khrusjtsjov. Det politisk-ideologiske bruddet mellom Kina og Sovjetunionen og håndteringen av Cubakrisen og U2-affæren skapte misnøye. Khrusjtsjovs indre avstalinisering og idealistiske utenrikspolitikk skapte en følelse av utrygghet innen den poststalinistiske nomenklaturaen.
Utad forholdt Bresjnev seg lojal til Khrusjtsjov. I 1963 etterfulgte han Frol Kozlov, en annen Khrusjtsjov-protesjé, som sekretær i sentralkomiteen, og posisjonerte seg som Khrusjtsjovs sannsynlige arvtager. Året etter ble Bresjnev visegeneralsekretær. I mars 1964 begynte han å drøfte et kupp mot Khrusjtsjov med andre sentrale medlemmer av sentralkomiteen.
Khrusjtsjov var ikke klar over kupplanene da han kom tilbake fra Skandinavia og Tsjekkoslovakia i oktober 1964, og dro til feriestedet Pitsunda ved Svartehavet. Anastas Mikojan besøkte generalsekretæren og antydet at posisjonen hans var mindre trygg enn antatt. KGB-sjef Vladimir Semitjastnyj var forpliktet til å informere generalsekretæren om eventuelle kupplaner, men han deltok selv i konspirasjonen. Nikolaj Ignatov loddet stemningen blant flere medlemmer av sentralkomiteen. Den 12. oktober bad konspiratøren Mikhail Suslov om et møte med generalsekretæren i Moskva. Khrusjtsjov forstod hva som skulle skje, og gav beskjed til Mikojan om at han ønsket fratre frivillig. Et mindretall anført av Mikojan ville fjerne Khrusjtsjov som generalsekretær, men beholde ham som regjeringssjef, mens flertallet, anført av Bresjnev, ønsket å fjerne ham fra alle utøvende roller.
Bresjnev og Nikolaj Podgornyj kritiserte Khrusjtsjov i sentralkomiteen, og anklaget ham for en mislykket økonomisk politikk og en uforutsigbar lederstil. Påvirket av Bresjnevs allierte, stemte politbyråets medlemmer for å avsette generalsekretæren. Bresjnev sørget imidlertid for at hans gamle mentor ikke ble straffet ytterligere.
Bresjnev ble utnevnt til ny generalsekretær, men på dette tidspunktet ble han antatt å være en overgangsfigur.
Sovjetisk leder (1964–1982)
Maktkonsolidering thumb|left|Bresjnev etter å ha talt til møtet i Komsomols sentralkomité i 1968.
I 1964 besluttet sentralkomiteen at de to mektigste vervene i Sovjetunionen, generalsekretæren og statsministeren, ikke kunne besittes av samme person. Tidligere KGB-sjef Aleksandr Sjelepin mislikte den nye kollektive ledelsen og reformene deres. Han fremstilte seg selv som kandidat til statsleder i 1965, med et ønske om å gjenopprette «lydighet og orden», men fikk ikke den nødvendige støtten i politbyrået. Bresjnevs posisjon var sikret, men han klarte ikke å fjerne Sjelepin fra politbyrået før 1967. Sjelepin mente senere at valget av Bresjnev var «en veldig stor feiltagelse av partiet.»
I Bresjnevs lederperiode, iallfall i slutten av 1960-årene og i 1970-årene, ble Sovjetunionen styrt av en kollektiv ledelse. Dette kan forstås enten som favorisering av et kollektivt lederskap fremfor et individuelt lederskap, eller som et stabilt oligarkisk system rundt Bresjnev, Aleksej Kosygin og Nikolaj Podgornyj. Kosygin hadde en ledende rolle i den økonomiske politikken, men mistet innflytelse da mislykkede reformer tilsynelatende førte til Prahavåren. Kosygins motstandere arbeidet deretter for å styrke Bresjnevs stilling.
Forfremmelser under Bresjnev var i stor grad knyttet til det nettverket han hadde etablert før 1964. Denne tilliten gjorde ham i stand til å delegere myndighet. En forutsetning for dette var at det var etablert tydeligere kommandolinjer enn hva det var under Khrusjtsjov, slik at makten reelt sett ble sentralisert. Ønsket om gjenytelser og stabilitet undergravde derimot behovet for fornyelse. Tidlig i 1980-årene var alle medlemmene av politbyrået i 70- og 80-årene.
Bresjnev manøvrerte veloverveid innad i de sovjetiske maktstrukturene. Han var samarbeidsvillig og handlet aldri hastig eller overilt. I motsetning til Khrusjtsjov fattet han ikke beslutninger før han hadde konsultert sine kolleger. Tidlig i 1970-årene vant Bresjnev større kontroll over innenrikspolitikken. I 1977 tvang han Podgornyj til å fratre som formann i presidentskapet i Det øverste sovjet (president). Kosygin gikk av som statsminister kort tid før sin død i 1980, og ble etterfulgt av Nikolaj Tikhonov. Bresjnev var dermed Sovjetunionens ubestridte leder fra midten av 1970-årene til sin død i 1982.
Forfølgelser