Wilhelm Richard Wagner (1813–1883) var en tysk komponist, dirigent, musikkteoretiker og skribent. Han er først og fremst kjent for sine operaer – eller musikkdramaer, som han senere kalte dem. Hans verker, særlig fra den senere perioden, kjennetegnes av kontrapunktisk struktur, kromatisk musikkspråk, fyldig harmonisk utforming og orkestrering og en velutviklet bruk av ledemotiver: musikalske temaer som er assosiert med bestemte personer, steder eller begivenheter i operaen. Wagner bidro til musikkens utvikling med sin idé om det totale kunstverket, eller enhetskunstverket (tysk: Gesamtkunstwerk), som nådde sitt høydepunkt i den monumentale tetralogien Der Ring des Nibelungen (Nibelungenringen) fra 1876.
Wagner fikk bygget sitt eget operahus, Bayreuther Festspielhaus. Ring-syklusen og Parsifal ble urfremført her, og hans viktigste sceneverk blir fortsatt fremført under den årlige Bayreuth-festivalen, ledet av de som kom etter ham.
Wagner var og forblir en kontroversiell person, både for sine musikalske og dramatiske bidrag og for antisemittiske og politiske overbevisninger.
I europeisk klassisk musikkhistorie var Wagners musikk et viktig skritt på veien mot videre bruk av den kromatiske skalaen, som i tolvtonemusikk. Komponister har også latt seg inspirere av Wagners gjentagende musikalske temaer, som senromantikerne, minimalistiske komponister og filmkomponister.Grey, Thomas S., ed. (2008). The Cambridge Companion to Wagner. Cambridge: Cambridge University Press. s 228-229. ISBN 978-0-521-64439-6.Adorno, Theodor (2009). In Search of Wagner. Translated by Rodney Livingstone. London: Verso Books. s. 34-36. ISBN 978-1-84467-344-5.
Biografi De første årene miniatyr|venstre|Richard Wagners fødested i forstaden Brühl i Leipzig (fotografi fra ca. 1885).|246x246px Richard Wagner ble født i Leipzig i Tyskland den 22. mai 1813. Faren Friedrich Wagner, som var ansatt i en underordnet stilling i bystyret, døde seks måneder etter Richards fødsel. I august 1814 giftet hans mor Johanne Pätz seg med skuespilleren Ludwig Geyer som ifølge rykter skulle være guttens egentlige far. Han døde da Richard var seks år gammel. Gutten ble deretter oppdratt av sin mor alene, og frem til han var 14 år var han kjent som Wilhelm Richard Geyer.
I 1822 ble Richard elleve år gammel innskrevet på Dresdner Kreuzchor, hvor han fikk en del klaverundervisning av sin lærer i latin. Wagner øvde allikevel ikke på skalaer, men foretrakk for det meste å spille ouverturer etter gehør. Den unge Richard Wagner hadde ambisjoner om å forfatte skuespill, og fattet interesse for musikken som dramatisk virkemiddel. En av hans tidlige inspirasjonskilder var Ludwig van Beethoven. I Leipzig fikk Wagner blant annet undervisning av Theodor Weinlig, kantor i Thomaskirken.
I en alder av ni år ble han enormt imponert over de gotiske elementene i Carl Maria von Webers opera Der Freischütz (Jegerbruden), som han så Weber dirigere. I 1827 hadde familien returnert til Leipzig. Wagner tok sine første leksjoner i harmoni i løpet av årene 1828–31 med Christian Gottlieb Müller. I januar 1828 hørte han for første gang Beethovens 7. symfoni og deretter, i mars, den samme komponistens 9. symfoni (begge ved Gewandhausorchester). Beethoven ble en stor inspirasjon, og Wagner skrev en pianotranskripsjon av den 9. symfonien.Wagner, Richard (1992). My Life. Translated by Gray, Andrew. New York: Da Capo Press. s. 35-36. ISBN 978-0-306-80481-6. Han ble også svært imponert av en fremføring av Mozarts Rekviem.
I 1831 startet Wagner sine studier ved Leipzig-universitetet, hvor han ble medlem av det saksiske studentersamfunnet.Wagner, Richard (1992). My Life. Translated by Gray, Andrew. New York: Da Capo Press. s. 44. ISBN 978-0-306-80481-6. Han tok komposisjonstimer hos Thomaskantor Theodor Weinlig. I 1833 skrev Wagner, 20 år gammel, sin første komplette opera, Die Feen. Denne operaen, som ligner Webers stil, skulle først bli satt opp på en scene 50 år senere, da den fikk premiere i München kort tid etter komponistens død i 1883.
Wagner fikk nå periodevise ansettelser som musikksjef ved operahusene i Magdeburg og Königsberg. På denne tiden skrev han Das Liebesverbot, basert på Shakespeares Like for like (Measure for Measure). Denne andre operaen ble satt opp i Magdeburg i 1836, men fikk en lunken mottagelse. miniatyr|venstre|Minna Planer (1835) portrett av Alexander von Otterstedt.|188x188px Den 24. november 1836 giftet Wagner seg med skuespillerinnen Christine Wilhelmine «Minna» Planer. De flyttet til Riga, der Wagner var blitt ansatt som kapellmester ved operaen. Få uker senere stakk Minna av med en offiser som senere forlot henne. Wagner tok Minna til nåde, men dette var begynnelsen på et vanskelig ekteskap som endte i elendighet tre tiår senere. miniatyr|høyre|Richard Wagner (ca. 1840) portrett av Julius Ernst Benedikt Kietz.|213x213px I 1839 slet ekteparet med gjeldsproblemer og så seg nødt til å reise fra Riga for å unngå kreditorene. Gjelden skulle forfølge Wagner resten av livet. Reisen førte dem ut på en stormfylt sjøreise over Nordsjøen mot London. På reisen fortalte noen Wagner om legenden om havets vandrende jøde. Skipet var nær ved å forlise tre ganger, og søkte nødhavn ved norskekysten. De kom da inn til Borøy i Tvedestrand kommune. Ved innseilingen gjennom skjærgården nær Askeflu skal ekkoet fra mannskapets sang ved en høy fjellvegg ha inspirert Wagner til temaet i Den flyvende hollender.Praktfull hollenderforestilling Tvedestrandsposten.no 13.07.2004
Siden dro ekteparet til Paris, og bodde der i flere år. Her skapte Wagner seg et levebrød ved å skrive artikler, og arrangere operaer av andre komponister.
Dresden (1842–1849)
Wagner fullførte sin tredje opera, Rienzi, i 1840 og I 1842 flyttet paret til Dresden. Ved et hell fikk operaen sin første oppførelse ved hoffteateret i Dresden i Sachsen i 1842, med hjelp fra den etablerte komponisten Giacomo Meyerbeer. Wagner bodde i Dresden de seks følgende år, og ble på et tidspunkt utnevnt til kongelig saksisk hoffdirigent. I denne perioden skrev han Der fliegende Holländer (Den Flyvende Hollender) og Tannhäuser, de første to av mellomperiodens tre operaer. I Dresden ble han også kjent med blant andre komponisten Ferdinand Hiller og arkitekten Gottfried Semper. miniatyr|høyre|Wagners arrestordre (Steckbrief) fra 1849.|207x207px Wagners opphold i Dresden fikk en brå ende, på grunn av hans engasjement i venstrepolitikk. En nasjonalistisk bevegelse hadde fått vind i seilene i de frie tyske statene. Den krevde større frihet, og samling av de svake statene til én nasjon. Wagner spilte begeistret en rolle i denne bevegelsen og mottok gjester i sitt hjem, blant andre August Röckel som utgav en radikal venstreavis, Volksblätter, og den russiske anarkisten, Mikhail Bakunin.
Den saksiske regjeringen vakte en utbredt misnøye som nådde kokepunktet i april 1849, da kong Fredrik August II av Sachsen oppløste parlamentet og avviste en ny forfatning som folket ønsket vedtatt. Maioppstanden brøt ut, og Wagner støttet den. Den begynnende revolusjonen ble hurtig bekjempet av de forente saksiske og prøyssiske troppene, og det ble utstedt arrestordrer mot de revolusjonære. Wagner måtte derfor flykte, først til Paris, og siden til Zürich.Wagner, Richard (1992). My Life. Translated by Gray, Andrew. New York: Da Capo Press. s. 417-420. ISBN 978-0-306-80481-6. Det lyktes derimot ikke Röckel og Bakunin å slippe unna, og de ble idømt lange fengselsstraffer.
Eksil, Schopenhauer og Mathilde Wesendonck (1849–1862) Wagner tilbrakte de neste tolv årene i eksil. Han hadde fullført Lohengrin før maioppstanden i Dresden, og skrev til sin venn, Franz Liszt, for å få den oppført i sitt fravær. Liszt dirigerte premieren i ved hoffteateret i Weimar i august 1850.Wagner, Richard (1987). Spencer, Stewart; Millington, Barry (eds.). Selected Letters of Richard Wagner. Translated by Spencer, Stewart; Millington, Barry. London: Dent. s 199. ISBN 978-0-393-02500-2.
Wagner befant seg i en krise, isolert fra den tyske musikkverden og uten nevneverdige inntekter. De musikalske skissene han arbeidet på (som først langt senere skulle bli til Nibelungenringen) syntes ham ikke på daværende tidspunkt å ha noen sjanse for å bli til scenisk virkelighet. Hans kone Minna som ikke hadde brydd seg om de operaene han hadde skrevet etter Rienzi, gikk inn i en depresjon. Til slutt fikk han erysipelas, en hudinfeksjon som gjorde det vanskelig for ham å skrive.
Wagners produksjon i de første årene i Zürich var en rekke essays. Det gjelder for eksempel Fremtidens kunstverk (Das Kunstwerk der Zukunft) fra 1849, hvor han beskriver sin visjon om det totale kunstverk(Gesamtkunstwerk). I dette skal de forskjellige kunstarter som musikk, sang, dans, poesi, bildende kunst og scenekunst forenes. Das Judentum in der Musik fra 1850 er et antisemittisk skrift, rettet mot jødiske komponister. Endelig bør Opera og drama (Oper und Drama) fra 1851 nevnes, hvor han beskriver de estetiske ideer som han skulle gjøre bruk av i sin Ringsyklus. miniatyr|høyre|Arthur Schopenhauer, portrett fra 1855.|216x216px I disse årene møtte Wagner to inspirasjonskilder som ble avgjørende for verket Tristan und Isolde. I 1854 ble han av sin venn Georg Herwegh introdusert for Arthur Schopenhauers filosofi. Wagner skulle senere omtale denne begivenheten som den viktigste i sitt liv.Wagner, Richard (1992). My Life. Translated by Gray, Andrew. New York: Da Capo Press. s. 508-510. ISBN 978-0-306-80481-6. Hans personlige omstendigheter omvendte ham hurtig til det han oppfattet som Schopenhauers filosofi: Et dypt pessimistisk syn på menneskets lodd. Han skulle forbli en tilhenger av Schopenhauer resten av sitt liv, selv etter at hans lykke vendte.
En av Schopenhauers doktriner var at musikken hadde en overordnet rolle blant kunstartene, ettersom musikken var den eneste som ikke har et materielt uttrykk. Wagner anerkjente denne læren, selv om den var direkte motstridende med hans egen argumentasjon i Opera og drama, hvor det hevdes at musikken skal være dramaets tjener. Wagnerforskere har siden hevdet at Schopenhauers innflytelse fikk Wagner til å tildele musikken en viktigere funksjon i sine senere operaer, blant annet i den siste halvdelen av Ringsyklusen. Det er ingen tvil om at mange aspekter av Schopenhauers lære fant vei inn i Wagners senere librettoer. Den selvfornektende skomaker-dikteren Hans Sachs i Mestersangerne fra Nürnberg som alminneligvis betraktes som Wagners mest sympatiske figur, er i sin essens en schopenhauersk skapning (også selv om han er modellert på en virkelig person). miniatyr|venstre|Mathilde Wesendonck, portrett fra ca. 1860.|215x215px Wagners andre inspirasjonskilde var dikteren og forfatteren Mathilde Wesendonck, silkehandleren Otto von Wesendoncks kone. Wagner møtte ekteparet i Zürich i 1852. Otto von Wesendonck som var en beundrer av Wagner, stilte en hytte på eiendommen sin til Wagners disposisjon. Denne hytten ble etter hvert kjent som "asylet". I 1857 var Wagner blitt besatt av Mathilde. Selv om hun syntes å ha gjengjeldt hans følelser i noe grad, hadde hun ingenlunde til hensikt å bringe sitt ekteskap i fare, og derfor holdt hun sin mann informert om sine kontakter med Wagner. Ikke desto mindre inspirerte forholdet Wagner til å legge sitt arbeide med Ringen til side for først å gjenoppta det tolv år senere. I stedet begynte han å arbeide på Tristan und Isolde fra sagnkretsen om kong Arthur som omhandler ridderen Tristan og den allerede gifte Isolde. Mens han planla operaen, komponerte Wagner Wesendonck Lieder, fem sanger for stemme og piano, basert på dikt av Mathilde. To av disse settingene er eksplisitt merket av Wagner som "studier for Tristan und Isolde".