Argalisau (Ovis ammon) er en art i slekten sauer (Ovis), som videre inngår i gruppen sauer og geiter (Caprini) i kvegfamilien (Bovidae). Arten er nær truet. CMS følger IUCN SSC Caprinae Specialist Group og regner med ni underarter, men noen autoriteter mener at mange av disse bør ha status som selvstendige arter.
Taksonomi miniatyr|venstre|Horna til marcopolosauen kan bli opp mot lange miniatyr|venstre|Tibetargali, fra boka «Wild oxen, sheep & goats of all lands, living and extinct» I tillegg til de ni underartene akseptert av IUCN er det beskrevet en rekke lokale former av argalisau. Dette gjelder blant annet adametzi, altaica, ammon, asiaticus, daurica, mongolica, przewalskii, og typica. Prioritet er gitt til ammon, som er synonym med nominatformen.
En nyere studie viser at tidligere beskrevne underartene har samme antall kromosomer (2n=56). En annen studie hevder at det er ni underarter, men slår samtidig fast at den til nå antatt trua variantene tibetansk argali og gansuargali, som noen har regnet til hver sin underart, tilhører samme underart (O. a. hodgsoni). Underartens status er imidlertid svært tvilsom.
Biologi Argalisau er i snitt den fysisk største av alle villsauene, og altajargali (nominatformen) er den største av de ni underartene. Marcopolosau har imidlertid de lengste hornene. Det er ikke uvanlig at de største værene (altajargali) blir opp mot lange og i skulderhøyde, og nominatformen kan veie opp til og mer. Det hevdes at ekstreme individer kan veie mer enn , men påstandene mangler dokumentasjon. Værens horn er enorme og kan bli opp mot (marcopolosau) lange og veie mer enn alene. De voldsomme horna vokser opp fra skallen og skrur bakover og til sidene i en spiral.
Argalisau okkuperer fjellformasjoner, steppedaler og steinete utkanter; de forekommer også i åpne ørkenhabitater i den sørøstlige delen av utbredelsen, og foretrekker for det meste slake skråninger fremfor brattere områder. Arten er følsomme for dyp snø, spesielt hvis tilgangen på mat er begrenset. De vandrer ofte ned fra høyfjellet om vinteren, men de er til stede året rundt i lave høyder i Gobiørkenen.
De fleste argalisauer lever på alpine gressletter mellom , men trekker ofte lavere om vinteren (spesielt hvis snøen akkumuleres til mer enn noen få cm). I noen områder, for eksempel i Gobiørkenen i Sør-Mongolia, Karaganda-området i Kasakhstan, holder sauene til i halvtørre områder og lavere høyder. De unngår vanligvis skogkledde områder, unntatt i Kasakhstan, der de antas å okkupere skog på grunn av fortrengning fra sine foretrukne habitater.
Argalisau foretrekker åpne områder med slake skråninger; søyer okkuperer imidlertid ofte brattere terreng og klipper etter lamming. Argalisau spiser gress, noen urter og lav, og de drikker jevnlig fra åpne kilder og elver.
Der argalisau lever sammen med blåsau, er det mer sannsynlig at de forekommer i gressdominerte miljøer, sammenlignet med de mer urtedominerte miljøene blåsauen okkuperrer. Argalisau er flokkorienterte og lever i grupper som normalt teller omkring 2–150 individer, men flokker på og flere individer har blitt rapportert fra Tadsjikistan.
Ulv (Canis lupus) og snøleopard (Panthera uncia) er sauenes primære naturlige predatorer, selv om mindre rovdyr også kan ta lam.
Søyer går drektige i omtrent 160 dager og føder normalt kun ett avkom (tvillinger rapporteres tidvis i litteraturen, men det er dårlig dokumentert). Vordende mødre skiller seg fra flokken for å lamme, og de forblir alene med avkommet i flere dager. Søyer blir kjønnsmodne etter cirka , mens værene kanskje ikke blir kjønnsmodne før de blir omkring gamle; forventet maksimal levetid er .
Fossiler miniatyr|Skalle av Ovis ammon antiqua fraCaune de l'Arago En utdødd underart, Ovis ammon antiqua, var utbredt i Sør-Europa fra Georgia til Portugal i midtre pleistocen. Flest funn er gjort i Caune de L’Arago i de franske Pyreneene. Disse funnene er datert til isotoptrinn 14–12, altså for siden. De rike avsetningene i denne hulen skyldes at mennesker og andre predatorer har bragt saueskrotter inn dit. Noen bein har gnagemerker etter rovdyr, mens andre bein har merker etter steinredskaper og er ofte splittet, sannsynligvis av mennesker som har vært ute etter margen.
I Italia er Ovis ammon antiqua blant annet funnet i Visogliano nordøst i landet. Funnene fra Visogliano er datert til isotoptrinn 13–10, altså for siden. Spredte funn tyder på at argalisauer forekom i Sør-Europa allerede i tidlig pleistocen, men påståtte funn fra yngre pleistocen trenger bekreftelse.
Habitatet var likt de nåværende underartene, altså åpent terreng med gras og slake skråninger. Ovis ammon antiqua var typisk for kalde og tørre perioder der den forekom sammen med andre steppedyr som pipeharer, siseler, markmusa Stenocranius gregalis og hester. I Caune de L’Arago ser det ut til at den også klarte seg i ganske varme og fuktige faser med spredte trær.
Inndeling Inndelingen følger i hovedsak Faysal Bibi (2013), med enkelte justeringer i henhold til nyere forskning, som Mori, Nerva & Lovari (2019).
Artiodactyla, klovdyr Bovidae, kvegfamilien Antilopinae, (antiloper, gaseller og deres nærmeste slektninger) Caprini, sauer og geiter Ovis, sauer eller villsauer O. ammon, argalisau O. a. ammon, altajargali O. a. hodgsoni, tibetargali O. a. polii, marcopolosau O. a. darwini, gobiargali O. a. collium, kazakhstanargali O. a. nigrimontana, karatauargali (sterkt truet) O. a. severtzovi, severtzovargali O. a. karelini, tianshanargali O. a. jubata, shanxiargali (trolig utdødd) O. aries, tamsau O. canadensis, tykkhornsau O. dalli, tynnhornsau O. gmelini, vestasiatisk muflon O. nivicola, snøsau O. vignei, urial
Referanser Faysal Bibi. 2013. A multi-calibrated mitochondrial phylogeny of extant Bovidae (Artiodactyla, Ruminantia) and the importance of the fossil record to systematics. BMC Evolutionary Biology 2013, 13:166. DOI: http://dx.doi.org/10.1186/1471-2148-13-166 Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 370–371. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6 Lichun Jiang, Gaochao Wang, Shuai Tan, Shu Gong, Min Yang, Quekun Peng, Rui Peng and Fangdong Zou. 2013. The complete mitochondrial genome sequence analysis of Tibetan argali (Ovis ammon hodgsoni): Implications of Tibetan argali and Gansu argali as the same subspecies. Gene. Volume 521, Issue 1, 25 May 2013, Pages 24–31. DOI: 10.1016/j.gene.2013.03.049. Besøkt 2014-09-21 Mori, E., Nerva, L., & Lovari, S. (2019). Reclassification of the serows and gorals: the end of a neverending story?. Mammal Review, 49(3), 256-262. Michel, S. & Ghoddousi, A. 2020. Ovis gmelini. The IUCN Red List of Threatened Species 2020: e.T54940218A22147055. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2020-2.RLTS.T54940218A22147055.en. Downloaded on 10 October 2020. Reading, R., Michel, S. & Amgalanbaatar, S. 2020. Ovis ammon. The IUCN Red List of Threatened Species 2020: e.T15733A22146397. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2020-2.RLTS.T15733A22146397.en. Downloaded on 24 October 2020.
Eksterne lenker
Kategori:Sauer og geiter Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1758 Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné Kategori:Pakistans pattedyr Kategori:Kinas pattedyr